Drømmen om å være evig student

Mai. Tid for vår, pollen og den store, kollektive eksistensielle krisen blant studenter som har levert bachelor- eller masteroppgaven. For bak de stramme smilene på Instagram-bildene der de stolt viser frem oppgaven, lurer en brutal realitet: studentlivet er over. Den evige friheten var visst ikke så evig likevel. 

Da jeg selv var en fersk student, så jeg med en blanding av skepsis og overbærenhet på de eldre studentene som hastet mot å bli ferdige. Hvorfor skynde seg inn i arbeidslivet? Hvordan kunne noe være bedre enn å være student? 

Et liv der du, bortsett fra eksamensdagen, aldri trenger å møte opp noe sted til et bestemt tidspunkt. Der du uten skrupler kan ta på deg et ulønnet verv som gir deg ansvar du overhodet ikke er kvalifisert for. Der vennene dine ikke bare er venner, men hele nettverket ditt – og alle alltid er fem minutter unna en spontan utepils.

Dumme valg på fest blir ikke skandaler, men morsomme «debriefer». Ingen HR-samtaler, bare biledlige gjenfortellinger med et smil. Hvem ville ikke holdt fast ved det? 

Men årene gikk. Eksamenene ble flere, sommerjobbene mange, og deltidsjobbene enda flere. Livsgnisten fikk seg et par riper i lakken, og jeg begynte å forstå dem jeg en gang fnyste av. Jeg har startet å lengte etter møter hvor jeg kan sitte og tenke «dette kunne ha vært en mail».

Denne endringen er utvilsomt omveltende og etterlater en følelse av svik etter nesten syv år som student. Det er betryggende å tenke at arbeidslivet også vil by på perioder hvor livsgleden er tilsvarende null. Forskjellen? Da får vi i det minste betalt for det.