Annonse
Hvorfor er norsk jul så trist?
Bekmørke låter og foreldreløse TV-karakterer – hva skjedde egentlig med julegleden?
Publisert
Sist oppdatert
Annonse
Dette er en apropos. Apropos er den frie spalten der Studvest-journalistene kan skrive om akkurat det de vil. Språket er ofte i muntlig form, og med et glimt i øyet. OBS! Det kan forekomme satire, sarkasme og ironi, og aproposen bør tas med en klype salt.
Jeg tok turen innom «New Music Friday: Norway» her om dagen, på jakt etter nye julehits. Der ble jeg møtt med sørgelige saker: klisjéfylt, dempet piano, hviskende vokal og tekster mørkere enn desembermorgenen.
«Ingenting er magisk», synger Ramón. Daniel Kvammen forbinder julekosen med en forbannet far og «systeras psykopati». Jeg var ute etter julestemning, men fikk juledepresjon. Med nitriste Stargate som årets julefilm, må vi spørre oss: Hvorfor gjør vi julen så trist?
Forklaringen ligger kanskje i at norsk juleinnhold lenge har vært et slags sosialrealistisk, pedagogisk dannelsesprosjekt. NRK har servert tårevåte julefortellinger siden Tøfflus:
Selma i Snøfall er foreldreløs. I oppfølgeren møter vi Noah og hans kreftsyke mor. Jo i Stjernestøv er skilsmissebarn. Kevin i Julekongen blir mobbet av Peder, som selv ikke får kjærlighet hjemme. I Jul i svingen opplever så og si alle barna mild omsorgssvikt – utenom Linus, hvis far i ren galskap pakket inn 24 tomme kalendergaver. Det er flott å ville lære barn empati, men må julefortellinger nødvendigvis være en studie i barndommens traumer?
Nordisk melankoli har sin sjarm, men nå går sola ned klokken tre. Hvor mange såre, minimalistiske nyinnspillinger av Prøysen tåler vi før nettene blir enda lengre?
Annonse
Det er fint at barn lærer om mobbing og død på TV. Jeg syntes for så vidt synd på lille Nure. Favoritten min i Svingen var derimot Victoria – den ene ungen som fikk være en realistisk, bortskjemt baddie i et hav av triste skjebner.
Det må finnes en mellomting mellom amerikanske Hallmark-postkort og Karens jul. Nå må vi svinge mot førstnevnte, for nå er det langt til glitter og bjelleklang i her til lands.
Når Putti Plutti Pott er den eneste som ikke synger om at han vil henge seg i juletreet, og barn tror at de må ha døde foreldre for å møte nissen, da trenger vi en alvorsprat om norsk jul.
