– Jeg skal bare ri inn i solnedgangen

Et lite pip signaliserer at noe starter, før en durende lyd brer seg i rommet. Det høres ut som en tørketrommel. Maskineriet begynner å bevege seg, og etter kort tid flyr ferdigtrykkede aviser over hodene på oss.

Vi befinner oss på trykkeriet til Schibsted i Bergen. Her møter vi operatør Robert Øvrebø. På spørsmål om hvor lenge han har jobbet i feltet er svaret: 

– Alt for lenge. 

Tidligere var han lærlingansvarlig, men det har de ikke hatt på flere år. 

– Nå tar vi ikke imot nye lærlinger, sier han med en oppgitt tone.

– Vår yngste ansatt er førti år.

Trykkekunstens mikkmakk og grovarbeid

Øvrebø gir oss et lynkurs i avistrykkeri. Han forklarer at hver avisside ankommer digitalt, og gjennomgår prosessen «Computer to plate». Sidene trykkes nemlig på aluminium, hvor fargen fester seg i fettet på platen. Disse settes i pressen og avisen trykkes opp. Fargene kan han finjustere, og peker på tre skjermer. «CMYK» heter det.

Han forsvinner inn i avisrommet og kommer tilbake med en avis. 

– Tidligere fikk du se nyheter før de fleste andre, er det en forside du husker veldig godt?

– Nei, egentlig ikke, for vi leser ikke. Jeg kan stå en hel kveld og trykke en avis. Når jeg kommer hjem så husker jeg ikke hva som har skjedd i nyhetsbildet. Det er ikke det som er mitt fokus. 

Taktfast blar han igjennom for å forsikre at «CMYK-nivåene» er riktige. Dette kan han se ved å titte på de fire fargede sirklene du gjerne har sett langs aviskanten.

Det tar omtrent tre sekunder å trykke opp en utgave, før det sendes inn i et nytt rom for å klargjøres til sending. Effektiviteten skapes av et stort automatisk maskineri.

Vi snek litt i produksjonskøen, og i kjelleren av trykkeriet hilser vi på Simen Wehn. Han har i dag ansvar for at papiret er klart. To roboter programmeres til å plassere papirrullene riktig, og gjør tungjobben lett og smidig. 

– En stor papirull kan veie opp mot ett tonn, sier Wehn

I en lagerhall står ekstra papirruller stablet opp mot femten meter i høyden. De er pakket i brunt papir. Nede i kjelleren finnes det en maskin eller mekanisme for det meste. Å fjerne det brune papiret har det vulgære navnet «strippemaskin», forteller Wehn beskjedent. Undertegnede og fotograf må le.

I dag er mye av trykkeprosessen automatisert. Nederst i hallen forteller Wehn at han savner det faglige «miksmakket» som han kaller det.

– Nå er alt gjort på et knips. 

– Man tenker kanskje at det er mye finmekanikk, men egentlig er det kjempegrovt, forteller han og peker utover rommet. Maskinen er diger. Når vi spør hvor lang den er, er han ikke helt sikker. Stor er svaret vi lander på.

Om fremtiden til trykkeriet stiller han oss det retoriske spørsmålet: 

– Hvem skal vi trykke det til om ingen vil betale?

– Vi får se hvor lenge det varer. Jeg blir snart pensjonist så jeg rir inn i solnedgangen.

Museumsobjekt

Ferdigstillingen av avisen finner man på pakkeriet. Det lempes reklame inn i en maskin, som så stikker det inn i hver avis. Til slutt fordeles avisen i bunker basert på hvor den skal reise. 

Ole Rugård viser oss rundt. Under omvisningen i forpakningsrommet kommer en kollega gående forbi. 

– Om førti år må man på museum for å se en en slik, sier han og peker på avisene. 

– Vi er en utødende rase.

Det er en tydelig fremtidspessimisme, men stemningen innad i kollegialaget er god.

Vi setter oss ned med Øvrebø igjen. Han forteller at de har levd med et dommedagsstempel i mange år.

– Tidlig på 90-tallet ble vi spådd en død, tidlig død, men så har det jo egentlig holdt. 

Han er likevel ikke overoptimistisk når vi spør om fremtiden.

– Kanskje det en gang blir populært igjen. At det blir litt «intellektuell fashion». Hadde det vært billigere, så kunne det ha skjedd. Men det er for dyrt. For at vi skal leve, så er vi nødt til å ha forutsigbare inntekter. 

– Det er litt kjedelig at det går den veien det går. Men på en måte føler jeg at det nesten ikke er noe annet som er mulig. På et eller annet tidspunkt dør papiravisen. 

– Det har dere forsonet dere med? 

– Ja. Men det er ikke vi som bestemmer det. Det er de som sitter på pengesekken som bestemmer hvilken dag de tjener nok til å bare ha digitale oppdateringer, så det er greit nok. 

– Leser du papiravis i solidaritet? 

– Ja, jeg liker det. Spesielt om morgenen. Da kan jeg gjerne lese avisen jeg har trykt om kvelden. Leser man på skjerm så dukker det opp nye ting hele tiden. Jeg synes det er rolig og behagelig å lese papiravis. Spesielt når det gjelder saker og debatter som er litt seriøse.

Trykkpressa i kjelleren på SV-fakultetet

I papiravisen storhetstid holdt trykkeriet til i Nygårdsgaten. 

– Jeg hørt rykter om at grunnen til at det som i dag er det samfunnsvitenskapelige fakultetet har så mange etasjer under bakken er fordi trykkpressen stod nederst og bråkte? 

– Ja, og det bråker ikke mye her. Det var der jeg begynte i lære. Der hadde vi også kontrollrom og en stor kjørehall, hvor bilene hentet avisene. Alt var mye større før. Avisene tjente så mye penger den gang at det var insane. 

– Det var utrolig store annonseinntekter. Det er det som gjør at avisene er blitt dyrere nå. Fordi annonseinntektene er så dårlige.

Trykkeribransjen har gjennomgått en stor endring fra å være en bransje med høye inntekter til å være en luksusvare truet av digitaliseringen. Også arbeidsoppgavene i seg selv har endret seg siden Øvrebø sin første arbeidsdag.

– Hva er det som gjør at dere fortsatt synes dette er gøy, kontra før da det var et større fagfelt? 

– Selv om det er et gammeldags produkt, så skjer det mye. Det er interessant å følge med på nå også. Det er mange ting man kan sone veldig ned i detaljnivå på. 

Likevel gis det uttrykk for et savn etter den gamle trykkekunsten. Papirmester Simen Wehn forteller at når han er på ferie og gjenkjenner en viss duft så må han gå innom på et besøk.

– Er du en trykkeriturist?

– Det kan man si ja!, sier han og smiler.