Kroppen har fått ny sjef

Det pleide å være sånn at kroppen fikk uttale seg om sin egen tilstand. Nå må den vente på en «second opinion».

Et sted på veien sluttet vi å kjenne etter, og begynte å kikke ned på håndleddet.

I forelesning sitter vi med folk som dropper treningen fordi klokka viser “body battery” på 23, og folk som drar på intervaller med sår hals fordi den viser 90. 

Vi har til og med gjort søvn til en målbar prestasjon. Folk legger seg tidlig for å score høyt, men ligger våken av å tenke på det.

Så har vi Strava. En treningsapp som for lengst har blitt et sosialt medium. Treningsøkta har ikke funnet sted før den ligger ute og kudos er mottatt. Du kan sykle Bergen rundt i motvind og hagl, men glemmer du å starte klokka, har du bare vært ute og trillet.

Jeg har til gode å se noen komme opp Stoltzekleiven uten å stoppe klokka før de puster ut. 

Poenget er ikke at måling bare er dumt. Poenget er at det du måler, blir det du bryr deg om. Måler du kilometerne, blir kilometerne viktigere enn turen og opplevelsen. Motivasjonen flytter ut av kroppen og inn i appen.

Vi tror vi har skaffet oss kontroll. Egentlig har vi skaffet oss en sjef. Og det er en sjef med dårlig folkeskikk som følger med om natta og har meninger om helgen din.

Jeg skriver ikke dette fra utsiden. Jeg vet hvordan jeg sov i natt, og jeg vet hva sykkelturen på lørdag gjorde med formkurven min.

Det jeg trøster meg med, er at jeg begynner å innse hvordan det påvirker meg. At tallene er noe jeg forholder meg til, ikke noe jeg adlyder. Bevissthet er nøkkelen, tenker jeg.

En dag skal jeg våkne og finne ut helt på egen hånd hvordan jeg har det.

Foreløpig får jeg beskjed.