Oslo-tilstander på Høyden

Se det for deg dette: Du drar kjensel på en person på gata.

Skal du si hei? Vinke? Eller bare smile? 

Personen tyr til å dra opp mobilen, og problemet er løst. 

Du kan puste letta ut. For hilsekutyme er ikke lett.

De fleste løser det likt som i ovennevnte eksempel for å unngå det verste en nordmann kan oppleve: kleinhet. 

Men går jorda under om du bare løfter blikket og sier hei?

Før jeg flytta til Bergen ble jeg advart om at bergensere har en tendens til å prate mye. De kan til og med finne på noe så vilt som å snakke med totalt fremmede.

For en som er oppvokst i Oslo sentrum var dette både nytt og skummelt.

Hele høsten gikk jeg rundt på Høyden og venta på kultursjokket. Det kom aldri.

Det er nemlig Oslo-tilstander på Høyden for tida.

Som student i ny by setter jeg stor pris på å se kjente fjes på campus. Et enkelt «hei» kan gjøre dagen min mye bedre. 

Allikevel er det skyheten vår som triumferer i de fleste tilfeller. Personer du diskuterte livets store spørsmål med på forrige vors, går i dag rett forbi uten å løfte blikket. En du var på seminar for bare en uke siden, blir plutselig veldig opptatt med å sende en melding når blikkene deres møtes.

Og vinteren gjør bare alt verre. Store vinterjakker virker som skjold mot omverdenen, og setter en effektiv stopper for sosiale interaksjoner.

I Sverige har denne trenden gått så langt at en kommune nå oppfordrer innbyggere til å si hei til alle de ser på gata for å unngå sosial isolasjon.

Hvordan havnet vi her? Går studenter alltid rundt i sin egen boble, reflekterende rundt kunnskap og de store spørsmålene framtida trenger svar på?

Neppe. Skyheten er bare veldig smittsom. 

Det frister ikke å si hei om du forventer et halvveis nikk tilbake.

Så gjør det enkelt for hverandre. Spar bekymringene til eksamen og bare si hei.

Det er ikke så komplisert.