Spilte impro på vorspiel – nå er de tilbake på Ole Bull

For rundt 15 år siden sitter Olav Svarstad Haugland og Christian Mikkelsen i baksetet på en bil på vei til Førde. De skal gjøre en jobb for Stand Up Bergen.

I forsetet sitter to eldre komikere og snakker om alle stedene de har ligget med folk. 

Haugland og Mikkelsen er studenter og kjenner ikke hverandre ennå. Men i løpet av den lange kjøreturen og et par tacobaguetter finner de tonen, forteller Haugland engasjert.

– Nå er du litt som en gammel tante, svarer Mikkelsen til Haugland med armene i kors.

Innom Immaturus 

Haugland møter Emil Berntsen og Leo Magnus de la Nuez gjennom improgrupper i Immaturus. Sammen bestemmer de seg for å starte improgruppen Bare Moro Impro (BMI).

– Og så hadde det vært gøy å være fire, og Olav sa at han visste om en i stand-up miljøet, sier Berntsen og sender et kjærlig blikk til både Mikkelsen og Haugland.

Nå 15 år senere, er de tre samlet backstage på Ole Bull. Om en drøy time skal de stå på scenen med «Verdens Beste Show 3», som de kaller «the red light district for humor».

I dag har de selv en studentpraktikant som kaster snusboksen til dem og kjører utstyret til show fra Oslo over fjellet. 

Det går med andre ord bra for de tre fra BMI, selv om gruppens fjerde medlem, de la Nuez, har gått videre til andre prosjekter.

Tok betalt i øl

– Vi spilte gratis på alle fakultetene til Universitetet i Bergen, sier Berntsen.

Disse kveldene i studietiden var starten på karrieren deres, og det var her de skapte et lite publikum som ble med videre.

– Så vi satt opp et par kvelder på Kosmo, som var et lite undergrunnssted i en kjeller ved Fløyen, forteller Berntsen.

– Vi hadde noen runder med noe som vi kalte for take-away impro, der folk kunne bestille det til vorset sitt. Så dro vi fra vors til vors og hadde impro-show, legger Haugland til.

– Vi tok øl i betaling, så det ble ganske dårlig etter hvert, humrer Berntsen.

– Det funka overraskende bra, sier Mikkelsen og nikker.

Komikerne tviler på at de ville gjort det samme i dag, ifølge Haugland har de blitt for gamle.

Da studiene var over, bestemte Mikkelsen seg for å satse som frilanser.

– Da sa jeg til meg selv: Nå tar vi ett år her i Bergen og ser hvordan det går.

Det første året gikk bedre enn forventet for Mikkelsen, og etter hvert satte gjengen seg et nytt mål sammen: Å fylle Grieghallen.

Det gikk nesten.

Av rundt 1600 plasser manglet de til slutt bare 120 publikummere for å fylle konserthuset. 

– Men så kom selvfølgelig Backstreet Boys på samme dag, sukker Haugland.

Studentlivet var studiet

– Spør oss hvor mange A-er vi fikk, sier Berntsen.

Berntsen og Mikkelsen, som begge studerte film- og TV-produksjon, fikk null. Retorikkstudenten Haugland på den andre siden fikk fire.

Men komikerne mener det er minst like viktig å engasjere seg utenfor forelesningssalen. 

– Gjør så mye som mulig ved siden av studiene, det gjorde vi, anbefaler Mikkelsen.

– Vi gjorde studentrevy, stand-up, impro, studentradio og student-TV. Det var jo det som var studiet, egentlig. Mer enn å sitte nede i kjelleren på SV og se på gammel tysk film, fortsetter han.

Haugland trekker frem studentradioen som en inngangsbilett til arbeidslivet.

– Jeg har jobbet mye i radio og de jeg møter der, har stort sett også vært med i studentradio. Så vil du få jobb i radio, det er en veldig god vei inn, sier han.

Karakterene har heller ikke betydd så mye.

– Det er ingen som ser på karakterkortet ditt etter at du er ferdig. Nå har ikke jeg studert noe som trenger at man skal se på karakterkortet, men jeg kjenner mange som har gjort det, og de føler seg litt lurt, sier Haugland.

 – Jeg har mistet mange jobber fordi metodekarakteren min er så dårlig, skyter Berntsen inn.

– Du må jo kunne tingene dine hvis du vil ha jobben. Så du må være flink, svarer Mikkelsen, som selv ble skuffet over det han syntes var en overraskende dårlig metodekarakter. 

– Har studiet hjulpet dere i karrieren?

– For dem har det. De kan så mye om film. Jeg kan mye om å skrive en tale. Det er det jeg kan. Og det er for så vidt fint, det, svarer Haugland.

– Man ville ikke hatt det noe annerledes. Da hadde man ikke truffet de man har truffet, og gjort det man har gjort? bemerker Mikkelsen.

Haugland er uenig.

– Jeg hadde valgt jussen. For tre år siden lurte jeg på om jeg skulle begynne å studere det igjen. Bare for å gjøre noe ekte, men så ble det jo ikke sånn.

– Tenk å få betalt for å krangle, smiler Mikkelsen til ham.

Monsterlek og ville tider 

I studietiden bodde de i Hauglands eks-svigemors leilighet på Mannsverk, for bare 1500 kroner i måneden. 

Helt udramatisk var det likevel ikke. En natt våkner Haugland av at telefonen ringer.

– Jeg blir plutselig ringt opp av eks-svigermor, og hun sier; «Nå har politiet ringt meg. Går det bra i leiligheten? Har noe skjedd? Det er naboer som sier at folk skriker og at det er folk som klatrer ut av vinduene»

– Og så var det bare Leo og Christian. De lekte monsterleken, fortsetter Haugland.

Mikkelsen lærte leken på folkehøyskolen og beskriver det som et slags skrekkfilm-rollespill. Lyset skrus av, og man risikerer å bli «bitt». Ifølge ham er det heller noe man gjør på hyttetur enn på vorspiel.

– Jeg husker at du bare sa til eks-svigermoren din: «De leker monsterleken her», sier Mikkelsen med en veslevoksen mine. 

– Dette var det første frampeket på hvordan jeg kom til å bli som pappa. Jeg kom ut i stua sånn: «Nå er jeg sint! Nå slutter dere med en gang!» mimrer Haugland.

– Savner dere Bergen?

– Det er på en måte nostalgisk, men for hver gang vi kommer tilbake, er Bergen litt mindre sånn som det var da vi var her, avslutter Mikkelsen.