Å kalle andre «performative» er også «performativt»

Hvis vi skulle kåret årets begrep for 2025, ville jeg uten tvil nominert «performative male». Et uttrykk som har klort seg fast i ungdomskulturen som tyggegummi under en Birckenstock-såle. Karikaturen er kjent: en matcha-drikkende fyr med nøklene festet i en karabinkrok på sine altfor baggy jeans, loafers på føttene og totebag over skulderen. En mann som tilsynelatende lever for å bli sett Og som derfor stadig blir gjort narr av.

Alt har blitt performativt. 

Tar du bilder? «Performativt». 

Leser du på cafe? «Performativt›. 

Drikker du Guinness? Definitivt «performativt». 

Hører du på Clairo? «Performativt» i andre potens.

Buldrer du? Sinnssykt «performativt». 

Bruker du totebag? Absolutt «perfomativt».

Men her er kjernen: «Performativ» brukes ikke lenger som en beskrivelse. Det brukes som en avvisning. Et raskt og effektivt ord for å slippe å ta andres smak, stil eller interesser på alvor.

Det virker som om den eneste livsstilen som ikke blir kalt «performativt» lenger er en fyr som bor i en trang kollektivhybel, trener styrke fem ganger i uken, går i boblevest og skinny jeans, drikker energidrikk til forelesning og hører på Kygo mens han venter på Bybanen. Det er ikke fordi dette er mindre iscenesatt – men fordi det er trygt, gjenkjennelig og sosialt godkjent. Det er normen, og normen trenger aldri å forsvare seg.

Men la oss være ærlige er vi ikke i alle litt «performative»? Vi kler oss med tanke på hvordan vi blir oppfattet. Vi snakker ulikt til foreldre, venner og forelesere. Vi velger hva vi legger ut – og hva vi lar være.

Autentisitet har aldri betydd «helt uten publikum». Likevel later vi som om noen uttrykk er ekte, mens andre bare er opptreden. Akkurat der ligger problemet.

Når vi kaller alt som avviker fra normen for «performativt», er det ikke fordi det er falskt, men fordi det er synlig. Det er lettere å le av matcha, totebags og Clairo enn å innrømme at også det mest nøytrale studentlivet er en rolle vi har lært oss å spille.

Så kanskje burde vi slutte å bruke «performativ» som et skjellsord. Ikke fordi ingen er det, men fordi alle er det. Når alt reduseres til ironi og mistenkeliggjøring, blir det umulig å uttrykke identitet uten å bli avfeid.

Dette er for øvrig skrevet mens jeg sitter på Nobel Bopel, nipper til en matcha latte og leser Det annet kjønn, iført japanske raw denim-bukser med rullede jarekanter. Ja. Det er «performativt».

Men det er ærlig talt du også.