Det er bedre å avvise seg selv før flokken gjør det – eller?

Den roper til deg at du ikke er bra nok eller flink. Den har null sympati for at du prøvde ditt beste, eller hadde gode intensjoner. Den glefser etter deg som en gal hund, og den er svært vanskelig å temme. Denne følelsen kalles skam. Den gjør at du flykter inn i skammekroken, og blir værende der en stund. «Kom ut», ropes det kanskje rundt deg. «Nei!», sier du, jeg fortjener det ikke. Skam! Men hvorfor skammer vi oss, og hvordan kan vi møte denne følelsen?

Skammen er grenseløs. Den kan gi deg følelsen av å være den verste personen på planeten, kun for å ha glemt å vanne plantene. Den kan sitte på skulderen din som en djevel og ramse opp alt du har gjort feil, og hvorfor du ikke fortjener det du har. Vi er vår verste kritiker, og skam har skylden. Det er kanskje den aller kjipeste følelsen. 

Skam er en sosial følelse som forsikrer at vi handler i tråd med fellesskapets forventninger. Den har utviklet seg gjennom tusener av år, og strekker seg langt for å unngå at vi avvises av flokken. Sosial avvising var før i tiden et annet ord for død. Evolusjonen konkluderte derfor med at det er bedre å avvise seg selv før flokken gjør det (typisk evolusjon). Slik vil skammen gi oss informasjon om hvor vi trådte feil, og passe godt på at vi ikke begår samme feil. Skammen forsøker å passe på deg. Den er viktig for at vi skal leve i et sosialt fellesskap. Intensjonen er god, men følelsen er vond. Samtidig kan skammen bli giftig i for store doser.

Det er lett å blande skam med skyldfølelse. Forskjellen er at skam angriper selvet ditt, og kan oppleves som mer hemmende. Den forteller deg at du er feil. Skyldfølelsen på den andre siden, kritiserer handlingen din. Den kan oppleves som mer håndterbar og motivere deg til å handle annerledes, selv om den kjennes ubehagelig ut.

Noen mennesker skammer seg mye, andre lite. Årsaken er sammensatt, men det er ofte en kombinasjon av arv og miljø. Noen har en genetisk sårbarhet som gjør dem mer forsiktige, og reaktive i møte med sosiale signaler. Noen har opplevd mye kritikk gjennom oppveksten. Det er som regel en blanding.

Konsekvensen av skammen er ikke bare den gnagende følelsen i brystet, eller den høylytte indre kritikeren. Det kan også føre til en innskrenkelse av selve livet. Mennesker er høyst rasjonelle vesener, på godt og vondt. Om vi har opplevd at noe gjør vondt, unngår vi det. Det samme gjelder skammen. Skammen gir mye smerte, og vi ønsker derfor å slippe å kjenne på den. Unngåelsen av skammen gir imidlertid en annen type smerte. Denne smerten er som et gnagsår – den forverres med tiden. Kanskje man ender opp med å unngå å ta plass, være med venner, eller investere tid i et nytt kreativt prosjekt, kun for å dempe skammens kritiske stemme. Til slutt lever man ikke i tråd med det man ønsker å være, og skjuler deler av seg selv fra andre, og DET er supervondt!

Så hvordan skal vi møte følelsen som biter hver gang vi nærmer oss? Det er viktig å minne oss selv på at vi er mennesker, og mennesker føler på skam. Det er en del av vårt følelsesrepertoar. Problemet er ikke følelsen i seg selv, men hvordan man møter den. Skam på skam blir komplisert. 

Det tøffeste man kan gjøre er verken å flykte fra eller angripe sine indre demoner (om vi drar den så langt), men å sende en varm invitasjon til demonene, og drikke te med dem. Det tøffeste er ikke å stå på scenen å si alt riktig, men å stå der med svette rennende nedover panna, skjelvende hender, og fremdeles eie det. 

Med andre ord, gi plass og omsorg til skammen, og tørr å være sårbar <3