Annonse
Du finner ikke kjærligheten i kalkposen
Det finnes få ting som dreper klatregleden raskere enn å havne midt i en første date der ego klatrer høyere enn noen av rutene på veggen.
Publisert
Annonse
Dette er en apropos. Apropos er den frie spalten der Studvest-journalistene kan skrive om akkurat det de vil. Språket er ofte i muntlig form, og med et glimt i øyet. OBS! Det kan forekomme satire, sarkasme og ironi, og aproposen bør tas med en klype salt.
Som alle andre erkehipstere bruker jeg fritiden på buldring.
For en sport! Aldri hadde jeg trodd at kombinasjonen av fargekodede ruter, barista-kaffe og verdens teiteste terminologi skulle vekke min trang til overkroppsbasert styrketrening.
Men det er én type klatrer-besøk som alltid klarer å spolere stemningen: folk på første date.
Det er nesten samme bildet hver eneste gang. En selvsikker «boulder bro» med vid bukse og liten lue som har dratt med seg ei fersk frøken i lånesko. Man vitner en småklein stemning i en aktivitet som først og fremst består av å se på et annet menneske dra seg opp en vegg.
Det ville ikke vært så galt om fokuset hadde vært på noe ekte: å løfte frem noen sin selvtillit, vise tålmodighet, dele entusiasme for sporten – generell støtte og inkludering.
Annonse
I stedet prioriteres fingerstyrke.
Han klatrer opp veggen så raskt han kan, og forsøker å «dyno-e» seg til kjærligheten.
En potensiell partner i livet bryr seg ikke hvor mange 6c+er du kan flashe, eller at du kan «beta-breake» den slaben. Kjærlighet handler ikke om hvor mange ruter du kan skryte av – den handler om å inkludere noen i en hobby med ekte glede.
Så mitt råd? Spar klatreturen til ekteskapet.
