Annonse
Hva var vel livet uten skumnissene?
Å spise en pose med skumnisser på lesesalen kan ofte føles vanskeligere enn å stjele kronjuvelene fra Louvre. Likevel gjør jeg det. For hva er livet uten litt julestemning – og litt fare?
Publisert
Annonse
Dette er en apropos. Apropos er den frie spalten der Studvest-journalistene kan skrive om akkurat det de vil. Språket er ofte i muntlig form, og med et glimt i øyet. OBS! Det kan forekomme satire, sarkasme og ironi, og aproposen bør tas med en klype salt.
Kjære leser: Jeg er en synder. Så lenge jeg kan huske har jeg hatt en krypende følelse av at jeg en dag skulle ende opp i fengsel. Foten min har lenge bare vært ett skritt unna evig fortapelse. Og i denne mørke desembermåneden skjedde det endelig; jeg åpnet en pose med skumnisser på lesesalen.
La meg være tydelig, jeg smatter ikke. (Altså, ikke så mye…) Men knitringen? Den runger som et tordenskrall mellom bokhyllene. Skammen legger seg som et tungt ullteppe over skuldrene mine. Det finnes nemlig ingen elegant måte å hente ut en nisse, uten å få mye oppmerksomhet tilbake.
Blikkene følger meg når fingrene mine, forsiktig – men alltid for klønete – glir ned i posen. Jeg forsøker å lirke ut én liten nisse, uten å berøre de skarpe, høylytte plastkantene i nissenes fangenskap . Livet blir fort et sjansespill vanskeligere enn Operasjon, med mindre vinnersjangser enn lotto. Og så begynner tankekjøret:
Er dette verdt det? Liker jeg egentlig skumnisser? Setter jeg pris på hver eneste nisse jeg kaster inn i gapet? Er det et annet gap i sjelen jeg egentlig vil fylle?
Men idet nissen møter sin skjebne, kommer min belønning. Smaken av studentlivets eneste mening – godteri på en tirsdag. Hvordan skal det læres, hvis ikke kroppen næres?
Annonse
Ingen har sagt noe. Ennå. Men jeg vet jo at jeg er på kanten av loven. Ennå har de ikke klart å fange meg, men enden er nær. Blikkene blir styggere, stønnene høyere hver eneste gang posen åpnes. Jeg kjenner det: Utkastelsen nærmer seg. Den neste nissen kan bli min siste.
Men så spør jeg deg, medstudent: Du har jo hodetelefonene på? Og om ikke, er det ikke litt koselig å høre raslingen fra et annet menneske? En påminnelse om at du ikke sitter alene i en stadig mer ensom studenttilværelse? Kanskje er knitringen et lite tegn på fellesskap i eksamensperioden. Eller kanskje du finner samhold i irritasjonen sammen med de som ikke har medbrakt julekos?
Til mine med-momsere har jeg bare én ting å si - they hate us ’cause they ain’t us.
Så kjære blikker og bibliotekar, ikke blås ut det eneste lyset jeg har i en lang, kald og trist eksamensperiode. Ber du pent kan det hende jeg donerer en nisse.
