Jeg vil være «Verdens verste menneske»

En filmatisk storm rullet inn over norske kinoer – Affeksjonsverdi, Joachim Triers siste produksjon. En tittel som ligger tungt på tungen og like tungt i luften, et navn som smaker mer intellektuell frustrasjon enn ekte nærhet. 

Men det passer godt til mannen som har gjort den hvite, øvre middelklassen til sitt personlige lerret med filmer som Reprise, Oslo, 31. august og Verdens verste menneske. 

Men Affeksjonsverdi virker også som et slags statussymbol. Den trekkes inn i samtaler, ikke for å invitere til refleksjon, men for å tilegne etos til den som trekker den frem. Mange ser filmen uten å forstå hvordan karakterene og symbolene bærer handlingen fremover. Nettopp i disse karakterene, i deres strev og fortvilelse, ligger filmens egentlige verdi: Et speil av våre egne mønstre, usikkerheter og ambisjoner.

Karakterene i Triers univers lever i sårbarhet. Livene deres fremstår som en monolog i stillhet: de jager etter «mening» og livets potensial – overskygget av estetikk, eksistensiell uro og ambisjon. Forfengligheten i Trier-universet er en slags etisk forkledning: et skinn som antyder dybde, intelligens og autentisitet. Illusjonen av kontroll som langsomt slår sprekker.

Og det er nettopp disse sprekkene som gjør dem gjenkjennelige. Det er rent menneskelig å skape en fallhøyde når livet ikke lenger smiler og uroen i kroppen bygger seg opp. Så jeg innrømmer det: Jeg vil også være en av disse menneskene. Jeg vil bo i en Frogner-leilighet med rosetter i taket og marmorbenk på kjøkkenet, og tilsynelatende ha alt. Jeg vil gråte i en Range Rover og ikke i en småbulket Kia, fordi det estetiske og det materielle gir tårene mine en slags verdighet. 

Det er forfengeligheten jeg deler med Trier-karakterene, en ambisjon om et liv som alltid ligger et lite skritt foran meg, like uoppnåelig som en fullstendig forståelse av filmene hans.

Det er kanskje derfor Ambisjonsverdi hadde vært en mer treffende tittel. For det er ambisjonen – jakten på noe større, noe bedre, noe vakrere – som driver Trier og hans publikum. En ambisjon pakket inn i melankoli og stil, i forfengelighet og sårbarhet, som samtidig virker så utilgjengelig at den nesten blir en gåte i seg selv.

Så ja, jeg anerkjenner dette universet for det det er: en oppvisning i estetisk forfengelighet og eksistensiell ambisjon. Jeg lengter etter å være en del av det, selv om det kan virke overfladisk, er det også på sin egen måte ærlig og menneskelig – like komplekst og uoppnåelig som en hel Trier-film.