Kø, kø og kø for ingenting

Det begynner ikke med behov. Det begynner med begjær. Eller kanskje med frykt. Frykten for å være utenfor, for å være den eneste som ikke fikk, for å miste et øyeblikk som uansett ikke betyr noe. Frykten for å ikke være med, i en gjeng som egentlig ikke vet hvorfor de står der selv.

Én story om en smeltende kanelsnurr fra et nyåpnet bakeri. En goodiebag med hudpleieprodukter du aldri kommer til å bruke. En kø, filmet ovenfra, med «løp og kjøp» i blokkbokstaver, og du – du er ikke der.

Men kanskje neste gang. For ingen vil være den som ble sittende hjemme og tenkte selv.

Dette skjer igjen og igjen. Folk stormet inn på Zara i november når det åpnet på Lagunen, selv om alt kan kjøpes på nett. Selv om størrelsene der er et logistisk mareritt. Men de sto der likevel. For tanken på å gå glipp av en trendy jakke alle andre også eier, var verre enn ydmykelsen av å delta.

Neste uke er det Holzweiler-arkivsalg. Uken etter deler Lyko ut produkter til de som møter opp klokken 06:00, trett i sjelen, men klar i hånden. Deretter dukker det opp en popup-butikk ingen har hørt om før, men at du plutselig «må innom», fordi tre influensere sa det.

Vi står i kø i timesvis mens vi scroller for å se hva andre står i kø for. Og når vi ikke står fysisk, står vi digitalt – i ventelister, i nettbutikker som krasjer, for de har selv fått nok.

I et samfunn som skriker etter klimakutt, nærhet og ro, bruker vi sjokkerende mye energi på å kjøpe oss tilhørighet – én «bærekraftig» totebag om gangen.

Det tragikomiske er at vi vet det. Likevel møter vi opp. Ikke fordi vi trenger det, men fordi alternativet er å stå alene utenfor og innse hvor meningsløst det hele er.

Kanskje handler det om håp. Håpet om at det denne gangen faktisk er det verdt det. At posen, køen, ventingen, bildene kanskje gir oss noe mer enn tomhet pakket inn i cellofan.

Men som oftest ender vi opp med det samme vi allerede har: en beige genser til, en vannflaske med nytt trykk, og et lite plastbevis på at vi var der. 

Så kanskje går ikke sivilisasjonen under med et brak, men med en goodiebag i hånden.

Heldigvis står vi døende i kø sammen.