Når NHH svikter sine egne, ender UiB opp som vinnerne

Det er den vakreste tiden av året. Eksamensperioden. Tiden da studenter som ellers lever på en døgnrytme som minner om jetlag, står plutselig opp før klokken.

For plutselig sitter de der, flere timer før sola i det hele tatt har vurdert å stå opp. Lesesalene fylles av half-zips, Ralph Lauren gensere, MacBook Pros, iPads og en stram lukt av herreparfyme. Frakkene, vestene og tykke Holzweiler-jakker er pent plassert på stativene, og skinnveskene henger på rekke og rad.

På skjermene jobbes det intenst med bedriftsøkonomiske beslutninger, anvendt økonomi og finansregnskap. Likevel er det noe som ikke stemmer.

 Dette er jo på Høyden – ikke i Ytre Sandviken. 

Kjære NHH-student. Jeg forstår dere. Du må stå opp 05:50. Du må gå til bussholdeplassen, tar bussen gjennom Fløyfjellstunnelen eller den endeløse turen gjennom Sandviken. Dere må stå i kø før campusen åpner. Og kappløpet om en plass på lesesalen starter klokken 07:00. En glipp, og alt er fullt. 

Så ja – jeg skjønner at det frister å stå opp 06:40 og spasere rolig til SV, U.Pihl eller HF. Jeg skjønner at det er lettere å «låne» et UiB-kort eller få en kompis til å smette opp døren.

Derfor vil jeg gjerne takke dere. 

Tusen takk, NHH-gutter for at dere gir meg en bedre døgnrytme. Tusen takk for at dere tar med dere konkurranseinstinktet til UiB. Skal man ha leseplass klokken 08:00, er man allerede en time eller to for sent ute, takket være dere.

Og en spesiell takk går til NHH-ledelsen. Tusen takk for at dere ikke tilbyr nok leseplasser i eksamensperioden. Kanskje tror dere at dere bare skjerper døgnrytmen til deres egne studenter, men dere hjelper faktisk oss på UiB også.

 Så ja: Eksamenstiden er den vakreste tiden av året. 

Ikke på grunn av pensum, men fordi NHH-studentene flykter til UiB og drar oss andre opp av sengen.

Så takk for det. Uten dere hadde 08:00 fortsatt vært grytidlig.