På universitetet lærer vi alt – unntatt do-skikk

Vi omringer oss med morgendagens helter: helsearbeidere, diplomater som skal sikre at Norge ikke havner utenfor EUs tollmur, og fremtidens lærere, økonomer og ingeniører. Men det ingen av dem mester, er å holde toalettene på byens fakultet rene.

Papiret flommer over som en elv på våren. Synet gjør at man blir usikker på om funksjonen til en søppelbøtte er kjent. Når dorullen er brukt opp er det «every man for himself» og en stakkar oppdager ikke at rullen er tom før det er for sent. Det er ikke rart papiret ryker fort når flere doseter ser ut som mumier klare for en arkeologisk utgraving, snarere enn et sted for business.

Derfor henger det lapper på veggene med en vennlig påminnelse om bruk av dokost og holde det pent for neste person. Men nestekjærligheten ser ut til å være fraværende, for det er lite som tyder på at mange studenter er kristne. Tiss på kanten, spor etter at noen har glemt å trekke ned, og at dolokket faktisk ligger nede er en fjern drøm.

For enkelte virker dopausen som dagens høydepunkt. Det eneste stedet hvor stress og eksamenspress kan glemmes i et par minutter, mens mobilen kommer opp og tommelen får kjørt seg i sosiale medier. Disse trøkkerne gjør at man skulle tro dosetet var utstyrt med varmekabler, og man hører dem triumferende si at de går på «kontoret» når de entrer båsen.

På NHH går ryktene om at et av pissoarene er tett, og at gulvet oversvømmes i en liten, gul elv. Er det disse folka som skal styre Oljefondet i fremtiden? 

En stor takk til renholderne som daglig kjemper en kamp mot det som burde vært en selvfølge. For studenter og vaskepersonalets skyld, la noen komme å vaske doene i helgen. 

Og kanskje – bare kanskje – er den største løsningen at studenter som tross alt er nesten voksne, tar det minste ansvaret og vasker doen etter seg. La oss ikke møte mandagen med et apokalyptisk syn av en bombe som har slått ned på toalettflisene.