Savannen er nærmere enn du tror 

Savannen. Solen steker over det tørre gresset. Latter, rop og musikk høres langt borte, som ekkoet av en vill flokk i bevegelse. Støvet virvler idet nye dyr entrer sletten – unge, uerfarne og fulle av energi. Her i studentbyens økosystem lever alle side om side: de som nettopp har oppdaget vannhullet, de som har slått seg til ro i skyggen, og de som snart skal vandre videre mot sitt neste habitat. 

Langs sletten løper de ferske antilopene – førstekullistene. De er mange, de er raske, og de er konstant på vei et sted. Fra lesesal til vors, fra afterwork til nach. De kjenner ikke til frykt, søvn eller bakrus. Rundt dem sirkler hyeneflokken – latteren som aldri tar slutt, og som kan høres helt til Nygårdsparken ved soloppgang. De tror de eier savannen, men alle vet at de bare er nykommere i et urgammelt kretsløp.

Lenger borte, i skyggen av de eldgamle trærne, ligger de erfarne dyrene. Femte- og sjettekullistene. De har vært gjennom tørke og flom, eksamensperioder og flyttevasker, og de bærer savannens støv i blikket. De trenger ikke lenger løpe – de vet hvor vannet finnes. 

Når de en sjelden gang forlater hulen sin og dukker opp på en fest, stanser savannen. Hyeneflokken blir stille. Antilopene ser forvirret opp.

«Er du fortsatt i Bergen, du da?»

«Creds for å møte opp!»

Men løvene bryr seg ikke. De har overlevd nok migrasjoner til å vite at respekt ikke ropes – den erkjennes.

For de eldre er ikke restene av noe som var. De er kongene av sletten. De trenger ikke danse eller rope høyest – de er der fordi de har rett til å være der. De bygde denne savannen, én fadderuke av gangen.

Solen synker bak fjellene, og trommene fra studentfestene våkner til liv igjen. Hyeneflokken ler, antilopene løper, og løvene trekker seg tilbake – verdige, tause, uforstyrrelige. For selv i mørket vet alle hvem som egentlig eier savannen.