Annonse
Vestlandets villeste kø-kultur
Samme land, to verdener. Hvorfor oppfører vi oss så ulikt på ferga?
Publisert
Annonse
Dette er en apropos. Apropos er den frie spalten der Studvest-journalistene kan skrive om akkurat det de vil. Språket er ofte i muntlig form, og med et glimt i øyet. OBS! Det kan forekomme satire, sarkasme og ironi, og aproposen bør tas med en klype salt.
Vestlandet er kjent for sine ferger – mange ferger. Ifølge Statens Vegvesen finnes det hele 68 ulike samband mellom Rogaland og Møre og Romsdal. Selv om enkelte drømmer om en fergefri Europavei 39 og en gigantbro over Bjørnafjorden, vil millioner fortsatt kjøre om bord på kystens mange fergestrekk.
Og nettopp om bord på disse fergene har jeg gjort noen observasjoner som har overrasket meg. Som østlending har jeg lite inngrodd fergekunnskap. Riktignok tar jeg en ferge i Finnmark et par ganger i året – en ferge som går sjeldnere enn jeg liker – men det er egentlig ikke relevant her.
For forskjellene mellom vestlandsfergene og finnmarksfergene er enorme. På Vestlandet er ombordkjøring som et Formel 1-løp: Biler i linje to og tre skyter frem samtidig med linje én for å komme seg først på. Busser som presser seg frem. Noen begynner å kjøre på før alle biler har kjørt av. Og når vi kommer til land igjen gjentar kaoset seg.
I Finnmark ville dette vært fullstendig uhørt. Der hersker struktur. Orden. Ingen rører seg før de får klar beskjed – og alle følger den. At én bil skulle snike i køen, ville vært like oppsiktsvekkende som sol i november.
Forskjellen handler ikke bare om logistikk, men også om kultur. Vestlendinger er vant til bratte bakker, trange hårnålssvinger, kystvær og et evig jag etter å rekke neste fergeavgang. De har utviklet en «kom oss frem, vi har ikke tid»-mentalitet – praktisk og målrettet. Finnmarkinger, derimot, har et annet tempo. Store avstander og et roligere hverdagsklima har gjort dem til mestere i tålmodighet. Der sørpå heter det «førstemann til mølla», heter det i Finnmark «det går når det går».
Annonse
Slik sett fremstår Vestlandet som et anarkisk samfunn der «survival of the fittest» står sterkt. Finnmark minner mer om et lite, effektivt diktatur.
Kanskje er det bare jeg som er snodig, og ikke forstår meg på vestlendingenes egenart. Men den totale mangelen på orden og struktur overrasket meg. At fergekultur kunne være så forskjellig fra landsdel til landsdel, hadde jeg ikke trodd.
