De beleste guttas runkesirkel

Aldri før har jeg møtt så mange ungkarer som leser Dostojevskij, røyker sigaretter, og påstår at de har funnet svarene på livets store spørsmål. Ikke før jeg startet på universitetet. 

Vi er vel flere som tenker at nysgjerrighet, søken etter kunnskap og leselyst er positive egenskaper. Personlig skulle jeg gjerne hatt en større dose av dette i hverdagen, og jeg beundrer mennesker som sitter dypt inni en god bok fra tid til annen. 

Det som derimot gir meg krampe, er når jeg møter folk på fest som kan nevne boktitler av Knausgård, Bjørneboe og Nietzsche på rams, men som likevel har tunnelsyn og mangel på refleksjonsevne.

Hvorfor er det sånn at du da automatisk tilegner deg personlighetstrekk som innbilskhet og stolthet, for så å samle dine likesinnede i en runkesirkel, og sammen se ned på resten av menneskeheten? 

Som den amerikanske journalisten, Sydney J. Harris, sa: «Ingen er så arrogant som en ungdom som nettopp har oppdaget en gammel idé og tror det er hans egen.»

Du sitter der inne på studenthybelen, betalt ut av pappas lomme, dyrker din fiktive depresjon og lytter til Radiohead sine tekster. Som seg hør og bør, har du i tillegg tilegnet deg en røykevane for å pynte på bildet du har skapt av deg selv som et dypttenkende og komplisert menneske. 

Istedenfor å ta innover deg livsvisdommen til dine favorittforfattere, ser du på deg selv som en gudeskapning som har forstått det andre har levd med hele tiden: empati.

Din mangel på emosjonell intelligens er påfallende. Ikke er du interessert i andre mennesker og deres tanker. Du ser ned på dem, og plasserer dem i en bås som enkle og uvitende. De mangler jo litteraturreferanser du selv ser overflaten av.

Man skulle trodd at all denne innsikten i andre menneskers følelsesliv gjennom litteraturen du leser gjorde deg tolerant og ydmyk. 

Dessverre hadde det motsatt effekt. Du har blitt en pretensiøs elitist fanget i din egen selvmedlidenhet. 

Til tross for at namedroppingen får unge damers vipper til å flagre, er fasaden lett å gjennomskue idet en skjønner at den eneste du egentlig ønsker å lese om er deg selv.

I et rom fullt av mennesker, hører du ironisk nok kun din egen stemme, og klarer dessverre ikke å imponere noen andre enn deg selv.

Du flotter deg med avanserte formuleringer og hyppig bruk av synonymordboka.no. En trenger ikke være klarsynt for å se at selvhevdelsen kamuflerer din indre demon: den menneskelige, såre usikkerheten.