For tam til å faktisk treffe

Runway er ikke lenger det det en gang var. Og det merkes. Magasinet er blitt heldigitalt, redusert til noe «folk kun leser mens de er på do», og selv sjefen Miranda Priestly (Meryl Streep) har måttet tone ned etter klager fra ansatte. Midt i dette havner Andy Sachs (Anne Hathaway), som får tilbud om å vende tilbake til jobben hun en gang forlot - denne gangen for å redde magasinet fra en krise. Alt peker mot en ny retning for det ikoniske universet. Spørsmålet er bare om filmen faktisk gjør noe med det. 

Mye vil ha mer

Filmen gir noen tydelige stikk til effektivisering og bruk av kunstig intelligens i bransjen. Budsjetter kuttes og bemanningen presses. Det tegnes et bilde av en bransje som spiser av seg selv i jakten på mer. Til og med divaen Miranda Priestly må benytte seg av økonomiklasse i stedet for privatfly.

Det begynner også å ulme rundt hva Runway egentlig er verdt. Magasinet er i ferd med å havne i nye hender, og det stilles spørsmål ved om journalistikken kan erstattes av kunstig intelligens. Bransjen må nå kutte i det som en gang ga den verdi og særpreg. 

Det er i utgangspunktet et kult grep at skaperne løfter blikket og gjør oppfølgeren dagsaktuell og samfunnsrelevant, hvilket treffer rett i undertegnedes journalist-hjerte.

Problemet er at det aldri får nok kraft. Tematikken blir liggende å småputre uten å virkelig treffe. Konflikten rundt Runways fremtid bygges opp, men blir aldri skikkelig dramatisk. Dette resulterer i en slutt som er nesten latterlig forutsigbar. 

Kontrasten til originalen blir dermed tydelig. Den var frekk, morsom, sarkastisk og overfladisk på den beste måten. Oppfølgeren forsøker å treffe noe mer enn originalen, men blir for tam til å faktisk treffe. Det nærmeste man kommer er litt lav humring i kinosalen.

Det er nesten sånn at man savner en film som bare er deilig teit.

En romanse ingen ba om

Romansen mellom Andy og den australske eiendomsmegleren Peter (Patrick Brammall) er kanskje filmens mest overflødige sidespor. Han befinner seg hele tiden i utkanten av historien, uten noen forbindelse til hverken Runway eller det Andy står i.

Forholdet dem imellom har dessuten usedvanlig lite å by på. Det mangler både kjemi og lidenskap – flatt, uforløst og ganske uengasjerende. Snork.

Det føles som om romansen er slengt inn helt på tampen, bare for å ha den med. Den fremstår påtatt og kunstig, og etterlater en litt utdatert følelse om at Andy ikke kan være komplett karrierekvinne uten et kjærlighetsliv.

Glitteret redder mye

På det visuelle leverer filmen godt. Antrekkene imponerer, stilen er gjennomført, og Runway-universet gir fortsatt en følelse av overdådig eleganse. Det er i disse øyeblikkene, fulle av glitter og glamour, at filmen er på sitt beste. Særlig moteshowet i Milano med Lady Gaga-show er et høydepunkt.

Gjensynet med skuespillerne bærer også mye av underholdningsverdien. Meryl Streep, Anne Hathaway, Emily Blunt og Stanley Tucci ser nærmest uforandret ut siden originalen fra 2006. Det å se disse ikoniske karakterene igjen er til tider mer engasjerende enn historien de er plassert i. Spesielt Meryl Streep er fremdeles i en egen liga.

Miranda Priestly blir mildere og mer ydmyk utover i filmen, men beholder samtidig en viss distanse. Hun risikerer på et tidspunkt å bli erstattet i Runway, men det er vanskelig å engasjere seg i det. Det føles ikke overbevisende at dette er hennes kamp, fordi man aldri blir ordentlig investert i om hun faktisk blir værende som sjefsredaktør.

The Devil Wears Prada 2 ser bra ut og er innom flere relevante tematiske grep, men mangler både humor, dramatikk og skarphet. Det er vanskelig å ikke sitte igjen med spørsmålet om denne oppfølgeren egentlig var nødvendig.

 Karakter: Sterk D