Barnehager ofres for boligdrømmer

I Studvest kan vi lese at 7 av 10 Sammen-barnehager står i fare for nedleggelse. Begrunnelsen som oppgis er færre studentforeldre og behovet for flere studentboliger. Men dette bildet er både unyansert og delvis misvisende.

Andelen studentbarn nærmer seg nå 50 prosent, i tråd med styrets mål for 2030. Dette er en ønsket utvikling, ikke et problem. Barnehagene har alltid vært mer enn selvfinansierende og har aldri vært en økonomisk byrde for Sammen. De utgjør et viktig velferdstilbud for studenter med barn, som ofte har behov for ekstra støtte.

Argumentet om at barnehagene må vike for studentboliger er også svakt. Riving og omregulering til boligformål tar flere år og vil ikke gi noen umiddelbar økning i antall boliger. Dessuten nevnes studentboliger kun i forbindelse med én barnehage i vedtaket fra juni. Det er derfor underlig at dette nå trekkes frem som hovedbegrunnelse for nedleggelse av hele syv barnehager.

Det hevdes av Sammen at færre studenter får barn, men dette er en trend som kan snus. Det finnes politisk vilje til å støtte studentforeldre, og Norge åpner for flere internasjonale studenter – også de med barn. Dette bør møtes med styrking av tilbudet, ikke nedbygging.

Sammen mener også at prosessen rundt barnehagenedleggelser ikke har vært hemmelig. Likevel nevnes dette ikke i Sammen sin strategiplan for 2023–2030, som fremhever barnehagene som en viktig del av studentvelferden. Det finnes heller ingen omtale av omregulering eller planer om studentboliger på barnehagetomter. Slike vurderinger finnes kun i en intern virksomhetsplan, som ikke er delt med foreldrene. Der omtales langsiktige vurderinger av barnehagestrukturen – ikke akutte tiltak.

Når nedleggelse av syv barnehager verken nevnes i strategiplanen eller kommuniseres til foreldre, er det legitimt å stille spørsmål ved hvor åpen prosessen har vært. Det gir inntrykk av at beslutningen er tatt i det stille.

Og hva forventer egentlig styrelederen? At ansatte og foreldre skal sitte og lese gjennom protokoller fra styremøter for å være sikre på om arbeidssted og barnehageplass er trygg? Det er mildt sagt urimelig, og det vitner om en kommunikasjonskultur som ikke tar brukere og ansatte på alvor.