En siste delt stund

Skrivekonkurranse
Studvest har i fellesskap med Bergens Tidende avholdt skrivekonkurransen «Det var da jeg skjønte det …». Her ble lesere under 30 år invitert til å fortelle om øyeblikket da et lys gikk opp for dem.

Blant om lag 140 innsendte bidrag har juryen valgt ut de beste og kåret tre vinnere.
Flere av de beste tekstene vil bli publisert på nett i Studvest tiden fremover.

Du var min første i våkevakt. Jeg hadde akkurat kommet hjem da beskjeden tikket inn på mobilen min. Der sto det at at der var et våkeoppdrag hos deg, og at du holdt på å gå bort. Jeg tok en beslutning om at den natten skulle være min første vakt i Våketjenesten og svarte at jeg gjerne ville komme.

Teamlederen ringte meg i forkant for å sikre seg at jeg var trygg på å skulle våke over noen for første gang. Det sa jeg at jeg var, og til det svarte hun at selv om det var et fint utgangspunkt, skulle jeg også forstå at det var greit hele tiden å kjenne etter hvor min grense gikk. Også selv hvis det var etter et kvarter.

Selv om det var en lun sommeraften var veien stille da jeg syklet avsted. Jeg tenkte at jeg ikke helt visste hva jeg hadde begitt meg ut i. Var jeg egentlig et menneske som var i stand til det her? Jeg kan huske at jeg tenkte at nå var det ingen vei tilbake – jeg hadde lovet deg at jeg skulle komme.

Litt før klokken ti gikk jeg inn på pleiehjemmet. De vennlige vaktdamene hjalp meg med å finne rommet ditt, hvor en annen våker satt med deg. Hun hadde lovet å bli der litt med meg før hun gikk.

Det var stille da jeg kom inn på rommet. Hun satt med armen lent inn over sengekanten og strøk deg på armen. Hun smilte da jeg kom inn: «Hei Alberte». Vi satt litt sammen alle tre, men på et tidspunkt reiste hun seg og gikk. Døren stengte, og vi var for første gang alene. Jeg slet med å få ordene ut av munnen, men etter litt tid sa jeg til deg: «Hei, jeg heter Alberte, og jeg sitter litt her sammen med deg. Du er ikke alene».

Det var fint å anta at du hadde hørt det, men jeg kunne ikke gjøre så mye annet. Jeg la hånden min på den tynne armen din og lot den ligge der, mens jeg strøk deg med tommelfingeren. Jeg ble hos deg i timene som gikk. Jeg strøk deg på pannen, snakket litt om bildene på veggen og holdt deg i hånden, hver gang du fikk pusteproblemer.

Jeg gjorde alt for å være sikker på at du visste at jeg var der med deg, at du ikke var alene. Jeg satt oppe, like ved deg med den ene hånden på armen din og den andre i din hånd. Du trakk fremdeles pusten med besvær, men langsommere enn før. Hendene og armene dine var tynne, kalde og begynte å bli mer blå-grålige i det.

På et tidspunkt åpner du øynene. Du har ikke gjort det på den måten før – kun når du hostet, men aldri så bestemt og målrettet. Du ser på bildet av deg og din kone. Du ser på dere som smiler, sammen. Du skal opp til henne. Jeg ser på deg, sier at jeg er her, klemmer hånden din. Du trekker pusten langsommere, tyngre enn før.

Fargen i ansiktet ditt forsvinner. Jeg snur meg og trekker i snoren for at vakten skal komme inn, og det gjør hun. Hun steller seg på den andre siden av sengen og tar deg i hånden. Farvel, måtte du ha en trygg reise, sier hun. Jeg ser på deg og smiler, men sier ingenting. Måtte du du ha en trygg reise herfra. Måtte du ha en god tur. Farvel. Du tar et siste utpust. Du har mistet den siste fargen i ansiktet ditt, og du er her ikke lenger.

Jeg har ennå ikke gitt slipp, jeg stryker deg fortsatt, som om du kunne merke det. Vi sitter sånn i stilhet i litt tid før vaktdamen kikker på meg og sier: «Takk for at du var her, virkelig takk».

Jeg forlot deg, forlot rommet ditt, forlot pleiehjemmet. Jeg tråkket ut i den nå kjølige sommernatten og gikk bort til sykkelen min. Jeg syklet hjem og tenkte hvordan alt og ingenting hadde skjedd. Og det var da jeg skjønte det, hvor fin døden kan være.

Les også: Vinner av skrivekonkurransen: No ser eg bygdedyret
Les også: 3. plass i skrivekonkurransen: Dagen da jeg kledde meg naken på flyplassen

For ordens skyld: Teksten er originalt skrevet på dansk. Den er oversatt til norsk av redaksjonen, og godkjent av tekstforfatteren.