Det siste året har vært tøft. Spesielt for meg, som daglig blir flau på andres vegne.

Portrett: Liv Mari Lia. Illustrasjon: Gjertine Måseide Gjernes


Apropos er den frie spalten der Studvest-journalistene kan skrive om akkurat det de vil. Språket er ofte i muntlig form, og med et glimt i øyet. OBS! Spalten har høy forekomst av satire, sarkasme og ironi, og bør tas med en klype (noen ganger en neve) salt.


«Når alt dette er over…» er ord vi har startet mange setninger med det siste året. Alle gleder seg til den dagen vi kan klemme vennene våre, dra på konsert og sitte ved siden av folk på bussen igjen. Stryk det siste, men det er likevel veldig mange ting å se fram til. 

Samtidig er det noen ting som ikke kan ta slutt fort nok:

Jeg orker nemlig ikke flere Zoom-flauser.

Jeg er en person som ikke er så god på kleine situasjoner. Hvis jeg synes noe er flaut blir jeg sprutrød i trynet, begynner å snakke til meg selv på spansk og skulle ønske jeg kunne grave meg langt ned i bakken! Jeg klarer ikke engang se på Side om Side uten pute og selskap.

Så da skjønner du sikkert at det siste året har vært hardt for meg.

Misforstå meg rett, det er mange situasjoner som oppstår på Zoom, UiBs foretrukne digitale undervisningsplattform, som jeg kan synes er ganske morsomme.

En katt på kamera eller en foreleser som sitter både i verdensrommet og på badestranda er jo litt gøy. Stumme latterkramper spriter også opp en ellers kjedelig digital hverdag.

Men det hender at folk tror de er «mutet», slik at de roper høyt eller sier private ting rett ut i forelesning. Eller at de smatter og stønner høyt inn i mikrofonen.

Da får jeg helt vondt inni meg. Jeg synes synd på folk som driter seg ut og synd på meg selv som må være vitne.

Så det ligger vel i kortene at det aller vondeste er når det skjer flaue ting med meg selv:

Noe av det verste jeg har opplevd var da jeg skulle sende privat Zoom-chat til ei venninne om hvor dum engelskuttale læreren vår hadde, og endte opp med å sende det til alle i hele Zoomen.

Etter det har jeg vært livredd for privat Zoom-chat.

Jeg klarte også å fysisk gå fra et Zoom-møte med øreproppene mine i, slik at da de koblet seg ut, begynte PC-en min å hyle ut et seminar så hele biblioteket kunne høre det. Det er jo ikke komisk engang! Det er bare sykt irriterende for andre og dritflaut for meg selv.

Alle snakker om hvor viktig det er å huske på mental helse, ensomhet og læringsutbytte når vi må ha all undervisning på skjerm. Men hva med flauheten min? Burde vi ikke tenke på den også?

Så vær så snill, måtte 2021 bli et år hvor flauser kommer i kontrollerte former og i det virkelige liv, ikke på Zoom.

Kommentarer

kommentarer