Feriedyrets balansekunst
LUKE 17: Hvordan kombinerer man ønsket om å bli tatt på alvor med ønsket om å ikke løfte en eneste finger i juleferien?
Publisert
Sist oppdatert
Hjem til jul. Muligens de fineste tre ordene i mitt adventsvokabular. De bærer bud om varmekabler på badet, isolerte vegger og måltider som dekker hele kostsirkelen. Og aller best: total ansvarsfraskrivning på husarbeidsfronten. Fra det sekund jeg trer over dørstokken, anser jeg meg selv frikjent for alt av husholdige krav og plikter – jeg regredierer velvillig til tenåringsstadiet, lener meg tilbake i sofakroken, og lar mor ta seg av resten.
Men en snikende selvinnsikt forstyrrer enhver videre utfoldelse. Er outsourcing av klesvask til mor og middagslagingen til far forenlig med ønsket om å bevise at jeg er et selvstendig menneske som må tas på alvor?
Jeg liker å tenke at jeg har vokst en hel del siden sist de der hjemme så meg. Jeg har lært saker, både om meg selv, livet og ulike programmer på vaskemaskinen, og dette ønsker jeg at mine foreldre skal registrere og aller helst også applaudere. I tillegg kan de gjerne være enige i at jeg så absolutt vet hva jeg driver med, på generell basis. Men er ikke en slik integritet forenlig med et tre uker langt husarbeidsvakuum?
Kjære mor og far. Å ta vare på seg selv viser seg å være et lite kunststykke, like fullt har dere prestert å livnære hele fire personer. Omfanget av tid og krefter dere har ofret for lille meg blir litt tydeligere for hver tur jeg blir nødt til å ta ned i vaskekjelleren her på hybelen – og enda driver jeg bare med énmannsvasker.
Derfor ser jeg kun ett alternativ denne jula: jeg må skjerpe meg. Klart, jeg kan erkjenne begrensningen av hvor voksen jeg egentlig har blitt siden sist (de siste par ukene har jeg riktignok levd utelukkende på havregrøt og kantinemat). Med en slik tilståelse vil jeg kanskje kunne unngå voksenplikter hele ferien. Men lykkelig er dessverre kun den uvitende, i dette tilfellet den som ikke enda har flyttet hjemmefra og dermed ikke forstår hvilken enorm påkjenning det er å måtte lage middag hver dag. Samvittighet er livets bremsekloss, og jeg tror den ville satt alvorlige skår i gleden min om jeg skulle falle for fristelsen og overlate husarbeidet til de gamle.
Dermed ser jeg meg nødt til å vedkjenne at mine ansvarsfrie dager er omme, kvinne meg opp, og støvsuge den jævla sofaen. Jeg får i det minste voksenpoeng.
- Luke 15: Ingen fortalte Ingrid om dette da hun skulle flytte.
- Luke 16: Slik gikk det da Aj skulle på byen med klappmobil.
