Formidlingsevne og samspill av ypperste kvalitet

Rock- og punkbandet Sløtface tok styringen på Hulen fredag. Med sine raske låter satte de fort en standard: Dans til svetten spruter eller stå bakerst.

Frontfigur og vokalist Haley Shea hadde publikum rundt lillefingeren hele kvelden. Med karakteristisk sminke og sprudlende energi som aldri tok slutt var det umulig å rive blikket bort fra henne. Formidlingsevnen hennes er av ypperste kvalitet, og med treffsikkerhet på tonene leverer hun kompakte tekstfraser med særstilt god artikulasjon og innlevelse.

Derfor er det sørgelig at Hulens lydanlegg fikk vokalen til å høres ullen og lite dynamisk ut.

Ingen klarer å stå stille

Alt som kan danses, hoppes eller tråkkes på ble danset, hoppet og tråkket på underveis i konserten. Med vokalisten som danser så håret blir vått av svette og gitarist Tobias Maxwell Osland, som har brukket av halve gitarkroppen, er det lett å se at disse mener alvor på konsert. 

Gjengen på fem har god dynamikk og kontakt seg imellom, og kan ikke beskrives som annet enn rutinerte på scenen. 

Selv om man ikke ser stort av trommis Nils Jørgen Nilsen på scenen, på grunn av trommesettets sidestilte plassering, unngår man ikke de stødige rytmene. Det var god balanse mellom instrumentene, alle kunne høres, men dynamikken i musikken var likevel ganske flat. De lysere og mørkere partiene i sangene var dempet for at lyden skulle kunne være høy uten at det ble ubehagelig.

Det tidvis flate lydbildet er nok et resultat av at man vil unngå såkalt «feedback» hvor mikrofonene og høyttalerne lager en høy, lys og ubehagelig lydfrekvens, men det gjør dessverre også at musikken ikke høres optimal ut.

Beskjeden er klar: Hulen, dette holder ikke. Gi Sløtface det lydanlegget de fortjener.

Stor forskjell fra innspilling til live-opptreden

Stemningen med puls på 190 var i og for seg nok til å ville dra på Sløtface-konsert, men om du vil lytte til hva tekstene til Shea faktisk sier, bør du heller sette deg godt til rette i sofaen hjemme med headsetet på. På konserten er det den rocka energien til bandmedlemmene som tar fokus, heller enn sangtekstene.

Som rockens sjanger tilsier skal du ha litt «guts» for å stå forrest i publikum når Sløtface er på scenen. Står du der må du nemlig være forberedt på at Osland kommer ned i publikum og sjansen for å få gitarhalsen i huet er stor.

Moshpiten som følger er obligatorisk, og det gjelder å ha  sterke armer når Shea bestemmer seg for å stagedive.

Redd for å bli sjekket opp av noen som er ti år eldre bør du heller ikke være, for crowden Sløtface tiltrekker seg kommer i alle aldre.

Mot slutten av konserten hadde fortsatt Shea publikum i jerngrepet sitt og truet med å droppe siste sang om de ikke jublet høyt nok – som ikke var et problem.

Det skal godt gjøres å forlate Sløtface uten et glis som dekker hele ansiktet og intens ringing i ørene, til tross for at lydanlegget ikke var på lag med dem.

• LES OGSÅ: Filmkollektivet satser skyhøyt
• LES OGSÅ: Den halv-store (og halv-seriøse) slagordanmeldelsen