FOTO: Beate Felde

LUKE 3: På mange måter er livet som en fotballkamp. Du blir dratt i bakken, og du drar andre med deg, over den 100 meter lange banen.


APROPOS:

Nei, navnet mitt er hverken Salah, Kane eller Rashford. Likevel kan jeg definere meg selv som fotballspiller, og livet mitt som en stor bane. Vi starter på den ene siden av banen med en ball som skal fraktes helt til motsatt side og inn i mål.

I starten er du keeperen som for det meste står innenfor 16-meteren. Den «trygge» delen av banen som er din, og beskyttet av de nærmeste. Selv om motstandere prøver å komme seg inn, er det flere som prøver å beskytte målet for å gjøre jobben lettere for deg. Du blir passet på.

Når ballen er i spill utenfor 16-meteren har du flyttet ut fra det trygge livet. Du står på egne bein. Du må selv finne ut hvilken pasning som er best for å slå de beste resultatene. Selv må du finne ut hvilken lagkamerat som er til å stole på. Hvem som kan frakte ballen sammen med deg.

I starten blir det en god del feilpasninger. Du blir dratt i bakken, og du drar andre med deg. Du får gule kort. Kanskje du til og med får røde kort, og må ta deg en «time-out» fra alt. På veien kommer du til å føle på hvordan det er å bli byttet ut, satt på benken, og å måtte vente på å bli byttet inn igjen. Hele veien vil det oppstå større og mindre skader. Du blir liggende nede og må få hjelp fra lagkamerater du vet du kan sende en god ball til, for de vil ta imot.

En stor bane skal være ca. 100 meter lang. På veien vil du også miste lagkamerater som bare får spille på 60 meter, og noen på mindre. Ballen den fortsetter å trille, og du må se opp og fortsette mot mål. Det blir seiere, tap, uavgjort og straffekonker. En dag vil du skyte ballen med enten høyre eller venstre foten, og den ballen du fikk, den skal treffe mål. Det kan bli offside før du får sjansen til å skyte, kanskje det blir stang ut, kanskje du treffer på returen, solid bom eller et gulltreff i krysset.

Jeg er en fotballspiller, og livet er en fotballkamp.

Kommentarer

kommentarer