De kanskje (ikke så) representative studentpolitikerne

Vi hører ofte at studentpolitikere enten har for høy lønn, eller at den er for lav. Nylig skrev «selverklært sløseriombudsstudent» på UiO, Peder Reitbakken, et debattinnlegg i Universitas der han uttrykker sin misnøye om studentpolitikernes økonomi og lønn. 

Han peker på at alle andre frivillige studenter klarer seg fint uten lønn, og at Studentparlamentet er noe han stort sett kun ser på dass. 

Jeg forstår godt frustrasjonen til Reitbakken. 

Det oppstår en dissasiasjon mellom studentpolitikerne og studentene de representerer, særlig når førstnevnte får rentekompensasjon og gratis lunch. Noe de for øvrig absolutt ikke trenger, de fleste studenter og tillitsvalgte klarer tross alt å smøre seg en brødskive. 

Der hvor studentpolitikerne mister sitt eget elektorat, er ved selve lønnslippen. Mange studentpolitikere som jobber fulltid snuser på en årslønn rundt 450.000 kroner, eller «rett under fattigdomsgrensen», som flere av dem pleier å si. 

Hva har studentpolitikerne da å si om studentene som de selv velger å representere, som har en årsinntekt på 166.000 kroner fra Lånekassen? 

Studentpolitikere har nesten tre ganger så mye å rutte med enn en gjennomsnittlig student, med mindre de har en deltidsjobb på siden. En gjennomsnittlig student er også frivillig i flere organisasjoner, og får ikke betalt for dette. 

Mange studenter må snu hver krone. Milad Rezvan, leder av Studentparlamentet derimot, får økt lønn i rentekompensasjon fordi han tjener «så lite». 

Studentpolitikken er lukrative jobber å ha når man i utgangspunktet er student. Det er derfor ikke så rart at det oppstår et representasjonsproblem, og at sinnet kommer frem i debattinnlegg slik som Reitbakken skrev. 

Studentpolitikere må likestilles med faste ansatte

Likevel er det essensielt å nevne at store tall ikke nødvendigvis bare avslører én sannhet. 

Reitbakken reagerer på hvordan lønn utgjør den største delen av budsjettet til Studentparlamentet på UiO. Likevel er lønn hovedutgiften i omtrent alle budsjetter som har betalte ansatte.

Det er ikke alltid at all slags studentengasjement kan være frivillig. Hver kamp studentene har kjempet for å bli kompensert for utallige arbeidstimer, utlegg og innsats burde bli heiet frem. Hver sjanse studenter får til å engasjere seg på fulltid burde være en seier. 

I en tid hvor studenter har dårlig råd, utdanningene våre trues av KI og debatten om «tullestudier» råder rundt er det ikke lurt å snu seg mot hverandre.

Rezvan korrigerte Reitbakken rettmessig i et motsvarsinnlegg ved å poengtere ut at studentene ikke betaler direkte for lønnen til studentpolitikere. På UiO, som på lik linje hos alle studentdemokratier, betales politikernes lønn av lærestedet. Her får også noen bedre betalt enn andre. 

Læresteder er lovpålagt å ha studentdemokratiske institusjoner. Det er en viktig rettighet for studentenes stemmer i møte med akademia og de store utdanningsinstitusjonene, som Rezvan også skriver. 

De ansettes på lønnstrinn som er tilsvarende administrative og faglig ansatte. Det er derfor snakk om andre boller når det gjelder månedslønnen fordi de har en slags «voksenjobb», selv om de skal representere studentene. 

Problemet ligger i synligheten 

Det hadde også vært en stor sjanse for ramaskrik i studentfrivilligheten dersom læresteder skulle betale studentpolitikere en uforsvarlig lønn som ikke likestilles med andre ansatte. Studenter krever å bli hørt på lik linje med andre. 

Og de høres av lærestedene, de tas på alvor. Men heller ikke alltid. De kan bruke penger på mye interessant, slik som utallige notatbøker og pins til flere tusenvis av kroner. Men pengene kommer fra lærestedet, og ikke semesteravgiften. 

Det er et tydelig problem for studentdemokratiet at Reitbakken bare ser Studentparlamentet på toalettet, forsåvidt at politikerne får sponset rentekompensasjon og gratis lunch.

Men om det er en problematikk Reitbakken burde rette fokuset sitt mot, så er det hvorvidt studentdemokratiet klarer å nå ut til studentene slik som de egentlig skal. Det er der alle studentdemokratiene har en stor jobb å gjøre.