En mastergrad i akademisk sabotasje 

Akademia lider. Det er et skadeskutt dyr, hvor amputasjon er eneste løsning. Tarjei Mandt Larsen, professor ved Universitetet i Stavanger (UIS) fortalte nylig at han har måtte tilpasse forelesningene sine fordi studentene rett og slett ikke leser pensum. Andre har kuttet ned på leselistene, eller tatt i bruk videoer og podcaster for å skape engasjement blant studentene. 

Men hva driver vi egentlig med når studenter ikke engang har tid til å lese det lille fagstoffet som er igjen etter år med nedskjæringer og forenklinger?

NRK tok nylig turen til UiS, og spurte studentene om forholdet deres til studiene. Svaret var ofte det samme: de deltar på en forelesning i ny og ne, bruker KI for å oppsummere fagstoffet og kjøper knapt noen bøker. Ordet kollokviegruppe ble sjelden nevnt. Vi lever i en tid hvor universitetene allerede møter kritikk og nedskjæringer. Da er det kanskje ikke så lurt at studenter selv kutter i selve kjernen av akademia.

Historien minner oss om hva som kunne vært. Da filosof Arne Næss skulle utforme ex.phil etter krigen, ønsket han et fokus på etikk og drøfting. Målet var å bruke de etiske problemene som studentene sto i som startskuddet for engasjement og fordypning, både i fagstoffet og i den bredere filosofiske arven. Men denne aktive formen for læring ble for krevende, og programmet måtte skrotes. Forenklet læring har spredt seg langt utover ex.phil.

Det er skremmende at førsteårsstudenter i dag sliter med kildekritikk og kritisk tekning allerede når de kommer fra videregående. Enda mer bekymringsfullt er det at enkelte masterstudenter knapt kan lese faglitteratur etter fullført bachelor, ifølge en artikkel publisert i Krohno. Hvordan har vi kommet hit – til et punkt hvor studenter på høyere nivå ikke behersker fagenes egne kilder?

Universitetene har endret karakter. Studenter har blitt til elever, professorer til lærere, alt av undervisning skjer mellom åtte og fire – mens obligatoriske oppgaver blir hjemmelekser. Universitetene er ikke lenger unike steder for akademisk fordypning – kun en forlengelse av grunnskoletrinnene.

Regjeringene som har styrt de siste årene, har heller ikke hjulpet. Fakultetene tjener på at flest mulig dyttes gjennom kjøttkvernen for å fullføre emner og grader på normert tid. Faglig dybde belønnes i alt for liten grad. Målet virker å være at flest mulig skal ha flotte grader å vise frem, uansett hvor uthulet de er. Universitetene tiltrekker i stadig mindre grad studenter som søker faglig kultur, og mer de som ønsker diplomer eller en pause før arbeidslivet. Da blir det altfor lett å overlate arbeidet til en kunstig venn som ofte gjør en bjørnetjeneste.

Men akademia handler om langt mer. Det handler om å forme engasjerte samfunnsborgere, dyktige fagpersoner – og å spre kunnskap videre.

Vi må unngå å bli lik myten om Dodofuglen, som ble så fornøyd med sin egen tilværelse at den glemte å bruke vingene sine. Akademia gir oss muligheten til å løfte oss høyt over det trivielle og skape kunnskap som varer lenger enn én semesteroppgave. Vi kan enten bli passive tilskuere i vår egen utdanning – eller vi kan gripe sjansen, slå ut vingene og fly. Valget er vårt.