Nøytralitet er unnskyldningen, ekskludering er virkeligheten

På KrF sitt landsmøte ble det vedtatt at prideflagget ikke lenger skal få vaie i norske skolegårder. Det er mer enn bare symbolpolitikk. Det er et politisk signal som rammer midt i hjertet av unge menneskers identitet og trygghet. For skeive barn og ungdommer – som allerede lever med blikk, skjellsord og usikkerhet – betyr prideflagget anerkjennelse. Et lite, men viktig tegn på at også de hører til. 

KrFs argumentasjon om «nøytralitet» i skolen faller sammen ved første berøring. Dette er tross alt partiet som insisterer på skolegudstjenester, flere kristne privatskoler og en større vektlegging av kristendom i religionsundervisningen. Å forby et flagg kan aldri være et nøytralt grep – tvert imot. Det er et tydelig politisk inngrep, der skolene fratas valgfriheten til selv å vise støtte til mangfold og inkludering. Når diskusjonen stanses før den i det hele tatt får begynne, og et viktig symbol fjernes fra skolegården, hvilke signaler sender det til barn og unge som kanskje trenger det mest? 

Det mest oppsiktsvekkende er begrunnelsen: KrF sier de vil verne barna mot flagget. Som om støtte til skeive – eller det å anerkjenne at noen er annerledes – er en trussel. Men hva slags trygghet skaper man ved å tie bort virkeligheten? I en hverdag der «homo» fortsatt er et av de mest brukte skjellsordene i skolegården, og hat mot skeive florerer i sosiale medier, er slike signaler alt annet enn nøytrale. De gjør det vanskeligere å være åpen, vanskeligere å føle tilhørighet. 

Vi må også se dette i lys av KrFs historikk. Partiet stemte mot avkriminalisering av homofili i 1972, mot partnerskapsloven i 1993 og ekteskapsloven i 2009. Selv partimedlemmer har betalt prisen. Mest kjent er Anders Gåsland, som i 1992 måtte gå av som KrFU-leder etter å ha stått frem som homofil og tilhenger av partnerskapsloven. «Du må leve i sølibat Anders!» fikk han høre fra nestlederen («Valgerd - et portrett», Olav Kobbeltveit, 2004). Det er lett å tro at tiden har forandret KrF. At det finnes et nytt, mer inkluderende ansikt. Ja, håpet steg da Knut Arild Hareide og Olaug Bollestad gikk i Pride-paraden, og da Bollestad i fjor ba om unnskyldning for partiets behandling av homofile. Men da Dag Inge Ulstein overtok som partileder, nølte han med å stille seg bak unnskyldningen. Og med dette har masken falt.

For dette handler ikke bare om et flagg. Det handler om en politisk kursendring. KrF har beveget seg markant mot høyre det siste året. KrFU-lederen vil «lære av tradwife-trenden», og et sentralstyremedlem har foreslått å legge ned likestillingsdepartementet. Ulstein selv sier KrF vil favne «unge, konservative menn», og hevder det bare finnes to kjønn. Retorikken begynner å ligne mer på amerikansk kulturkrig enn norsk kristendemokrati. Ikke rart at partiets veteran Valgerd Svarstad Haugland måtte advare partiet mot å bli et «Trumpish-tradwife-parti». 

Det ser ut som at KrF har valgt strategi: De vil vinne noen få prosentpoeng ved å appellere til de fem prosentene, som fortsatt synes skeives rettigheter har gått for langt. Det sender et tydelig signal om hvem man er villig til å ofre for politisk gevinst. Passende nok fjernet KrF hjertet fra parti-logoen i januar. De sa det handlet om modernisering, men det føles som noe annet: et parti som har gått fra å strekke ut en hånd, til å løfte pekefingeren – igjen.

Om partiet fortsetter i denne retningen, vil de fortsette å miste velgere. Ikke fordi de står for kristne verdier – men fordi de har glemt hva nestekjærlighet faktisk betyr.