Er seriøst diamanter en kvinnes beste venn?

Lucy, en materialistisk matchmaker, står i valget mellom en fattig men jordnær eks-kjæreste, og en luksuriøs gentleman som oppfyller alle kriterier. Gjennom filmen gjennomgår hun en personlig reise for å finne frem til en mer inderlig og meningsfull tilværelse, der ekte kjærlighet er en del av bildet. 

Regissør og manusforfatter Celine Song var selv matchmaker en gang i tiden. I intervjuer deler hun dype refleksjoner rundt den moderne datingkulturen. Hun langer ut om hvor oppslukt man blir av kriterier og rangeringer, til punktet der det ikke lenger er snakk om mennesker, men varer. 

Ikke som andre rom-coms?

Filmen har av noen blitt kalt en dekonstruksjon av konseptet rom-com. Selv sier Song at filmen sitter ulykkelig, men komfortabelt plassert i sjangeren. Etter Songs kritikerroste debutfilm «Past Lives», foreligger det fra start en slags forventning om at denne filmen skal være smartere enn typiske rom-coms. En sjanger som ofte regnes som lavkultur og klisjé, men hva er egentlig nytt med denne filmen? 

Som filmens åpningsscene: en jeger- og sankerromanse viser, har materialister alltid fantes. Som Marilyn Monroe sa: «Diamonds are a girl’s best friend», og som Madonna sa: «The boy with the cold hard cash is always mister right». I søken etter en make, går Lucys klienter frem som om de skal kjøpe en hest. Kandidatenes verdi måles etter hårlinje, høyde og årsinntekt. Det er som i Jane Austens tid, da rangen til ungkarene ble husket før navnene. Ekteskapet er en business deal. Den moderne datingkulturen er fortapt.

Det er dog en smule ironisk at en film som tar sikte på å kritisere datingmarkedets kommersielle struktur, har en såpass kommersiell rollebesetning. Fattiglusen som vi skal ha medfølelse for, fordi han visstnok har lav markedsverdi, er spilt av Chris Evans. Ja, liksom. 

Kapitalistisk kjærlighet for dummies

Datingmarkedets pengefokus er tvunget inn i nesten hver eneste linje med dialog. Budskapet understrekes såpass hyppig og overtydelig, at man begynner å lure på hvem denne filmen egentlig er ment å være en lærepenge for. 

Samtalene kvinnene har, der single blir redusert til varer for evaluering, er overdrevne. Det minner om sangen som trendet på Tiktok, om å ønske seg «a man in finance, trust fund, 6´5, blue eyes». Tankene går også til da Tinder prøvde ut et høydefilter, til mange «short kings’» store skrekk. Ja, datingkulturen har unektelig sine overfladiske, objektiverende trekk. Samtidig er ikke Materialists’ parodier nødvendigvis representative eller gjenkjennbare nok til å være morsomme. Hovedkarakteren virker å være den eneste som er oppegående nok til å innse at kjærlighet faktisk trumfer overfladiske kriterier, som om det er en original tanke. Er kvinner ellers så dumme, banale og kalde som denne filmen tilsier? 

På en annen side kan filmens publikumsrespons bevise poenget til en viss grad. Filmen har nemlig blitt stemplet av noen som «broke man propaganda». De mener den reklamerer for fattige menn, og at de til tross for budskapet ikke har tenkt å la seg sabotere i jakten på en velstående mann. Denne tankegangen passer parodiene hånd i hanske. 

Budskapet er enkelt. Penger kjøper ikke kjærlighet. Ingen er perfekte. Forelskelse er en ukontrollerbar kraft som man ikke kan kalkuleres frem til, og som går dypere enn diamanter og bankkontoer. Den inderlige lykken finnes ikke i det overfladiske og forfengelige. The Beatles sang det i «Can’t Buy Me Love». Det er det urgamle budskapet - på én måte tidløst, på en annen måte helt oppbrukt og utslitt

Kanskje ville det vært mer interessant dersom filmen gikk inn på hvordan kapitalismens transaksjonelle ånd kan hjemsøke mellommenneskelige relasjoner, slik forfatter Sally Rooney skriver om. Eller istedenfor de slappe parodiene, heller skildret følelsen av fremmedgjøringen så emosjonelt tappet datingkultur kan gi. 

Veslevoksen

Sannsynligvis burde budskapsformidlingen bare roes ned. Materialists er litt for veslevoksen i agendaen sin, og tar seg selv og sin tematikk litt for høytidelig. Hvis man ikke forventer noen skarp samfunnskritikk og ikke lar de mange forsøkene på det bli dyttet ned i halsen på deg, fungerer filmen bra som en klassisk rom-com. Med en fin kinematografi, et solid soundtrack, og et godt, gammeldags trekantdrama i sentrum blir det et koselig par timer på kino. Det er til syvende og sist en film å anbefale til rom-com-elskere.

Karakter: C