Velferdstinget kutter i stemmene som holder dem ansvarlig

Sist møte bestemte Velferdstinget hvordan semesteravgiften skal fordeles. Da ble det klart at potten til studentmediene ender på 1.891.000 kroner – 150.000 mindre enn budsjettkomiteens anbefaling, og 24.000 kroner mindre enn i fjor.

Det kan høres ut som småpenger. Men konsekvensen er alvorlig: Politikerne i Velferdstinget har valgt å kutte i finansieringen til sine egne kontrollører.

Før møtet advarte kulturstyrets leder mot nettopp dette. Hun påpekte at studentmediene trenger mer støtte, ikke mindre, dersom de skal kunne utvikle seg og overleve. Likevel valgte Velferdstinget motsatt vei – et tydelig signal om at kritisk journalistikk ikke prioriteres.

En stor del av debatten handlet om honorarer. Flere argumenterte for at studentmediene burde få mindre penger fordi enkelte stillinger er betalte. I Studvest gjelder det fem personer – tre av dem i fulltidsstillinger med en årslønn på 140.000 kroner. 

Disse stillingene er ikke luksus, men grunnlaget for at Studvest klarer å levere så mye som vi gjør. Det tar tid å lede et redaksjonelt apparat på over 60 frivillige journalister, fotografer og illustratører. Og det er de med honorar som står med det juridiske og etiske ansvaret dersom noe går galt. Det ansvaret er ikke en «bonus» i frivilligheten, men en byrde som krever tid, erfaring og tilstedeværelse.

Når Velferdstinget kutter i potten som finansierer disse stillingene, kutter de samtidig i evnen til å føre kritisk kontroll med seg selv. Studentpolitikerne som forvalter millionbeløp og tar beslutninger på vegne av hele studentmassen, må tåle å bli ettergått. Å redusere midlene til dem som holder makten i ørene, er å svekke demokratiet de selv sier de representerer.

At enkelte politikere omtaler honorarer som en «uting» i frivilligheten, klinger hult når flere studentpolitikere får langt høyere økonomisk kompensasjon for sine verv. 

Kuttet handler heller ikke bare om lønn. Trykk, utstyr og digitale lisenser koster. Studentmediene har ingen medlemskontingent, ingen betalende abonnenter og knapt annonseinntekter. Alt journalistene gjør, gjør de gratis – for studentene, for fellesskapet og for demokratiet.

Velferdstinget sier de verdsetter studentmediene. Men når de fjerner grunnlaget for at vi kan dekke dem, sier handlingene noe annet. De samme politikerne som ønsker å styrke studentkulturen, kutter i dem som faktisk dokumenterer den.

Vi vet hva som skjer når studentmedier legges ned. I Tromsø stupte valgdeltakelsen og engasjementet da studentavisen gikk under. Uten en uavhengig presse mister demokratiet sin viktigste kontrollinstans.

Derfor handler ikke dette bare om penger. Det handler om prinsipp. Når Velferdstinget kutter i sine egne kontrollører, skyter de ikke bare seg selv i foten – det påvirker hele studentdemokratiet. 

Jeg går snart av som ansvarlig redaktør. Jeg kommer ikke til å merke konsekvensene av årets kutt personlig. Men jeg frykter for Studvest etter 2025 – og for studentenes rett til å bli informert og hørt.