Vi bør lytte til trad wives

Jeg opplever at trad wife-trenden ofte nevnes i samme åndedrag som høyreekstremisme, konservatisme og «alpha»-influensere som Andrew Tate. Deler av bevegelsen bærer utvilsomt preg av en lengsel tilbake til mer rigide kjønnsroller, der kvinners plass er ved kjøkkenbenken og mannens i maktposisjonen. 

Under innleggene til populære trad wife-profiler skal du ikke lete lenge før du finner lovord om at dette er «ekte kvinner». Profilene til Hannah Neeleman (Ballerinafarm), og Nara Smith er gode eksempler: polerte, harmoniske liv der alt lukter hjemmebakst og ro. 

Flere av frontfigurene er også kristen-konservative, med klare meninger om temaer som abort og prevensjon. Budskapet – enten eksplisitt eller mellom linjene – er at kvinner bør avvise frihetene som fulgte med kvinnekampen, og heller omfavne en mer tradisjonell kvinnerolle. 

Trenden har utvilsomt en mannsjåvinistisk bismak. Likevel blir det for enkelt å stemple hele fenomenet som anti-feministisk. 

For paradokset er slående: Disse «trad wife»-influencerne fronter et liv der kvinnen skal være passiv og hjemmeværende, mens mannen forsørger familien. Samtidig bygger de merkevarer, tjener millioner og er alt annet enn «usynlige». De er ikke 1950-tallets husmødre – de er digitale entreprenører. 

Ironisk nok blir de gjennom sin synlighet på sosiale medier selv politiske aktører. Kanskje er det nettopp dette som fascinerer: ikke underkastelsen, men drømmen om kontroll. Et ønske om å skape et liv som føles håndfast, ekte og oversiktlig – i en verden som stadig akselererer. 

For teknologien har gjort alt raskere og enklere, men vi har også mistet noe på veien. Vi bestiller mat på Wolt, betaler i selvbetjente kasser, scanner QR-menyer og tilbringer arbeidsdagen på Teams. Etter pandemien er det heller ikke rart at fellesskap føles skummelt, og at telefonen har blitt både tilflukt og en trygg havn. 

Systemene rundt oss spiller heller ikke på lag med oss. Matvareprodusenter later som de er folkeopplysere om kosthold, mens vi famler gjennom en jungel av «lettprodukter» og ultraprosesserte proteinyogurter. Samtidig har det aldri vært mer fedme. 

Nyvinningene som skulle frigjøre oss, har gjort oss slitne. Vi er mette – på produkter, på råd, på inntrykk. Er det da så rart at noen ser bakover og spør om alt virkelig har blitt bedre? 

Trad wife-trenden kan leses som en protest mot nyvinningenes tomme løfter – et løfte om langsomhet, nærhet og rytme. I denne fantasien trenger man ikke balansere karriere, kjærlighet og selvrealisering – som en moderne Carrie Bradshaw – for å lykkes. Det holder å være mor og kone. 

Trenden avviser også markedets fortelling om sunnhetsprodukter, og dyrker det hjemmelagde og organiske, samtidig som den representerer en fysisk og håndfast virkelighet – i skarp kontrast til den digitale isolasjonen mange føler på.

Kanskje vender ikke trenden ryggen til kvinnekampen, men til kapitalismens krav om evig fornyelse, og tidsånden som likestiller nytt med godt. 

Jeg støtter budskapet om å bake mer surdeigsbrød, men bare ikke la det viske ut likestillingen.