30 minutter med eksistensiell fortvilelse og håndsåpe i dusjen

Allerede mens publikum venter på å slippe inn utenfor Storelogen på Det Akademiske Kvarter, begynner en jente kledd i lang kjole og skinnende sminke å snakke. «Er dette en del av forestillingen?» spør Studvest sin fotograf. «Nei», tenker jeg, vi er jo ikke engang inne i salen. Men jo da. Som skuespillerne selv erkjenner: «Ja, dette er en sånn type forestilling».

Fire jenter fra publikum viser seg å være skuespillere, og det hele føles litt flashmob-aktig. Publikum forstår at «Om det ikke finnes et for alltid», skrevet og regissert av Vilde Røgeberg, blir både ukonvensjonelt og abstrakt. 

I salen er publikum plassert i en stolsirkel, og scenen er gulvet i midten. Fortellerstilen er fri og fragmentert. Vi serveres energiske monologer og dialoger om temaer som død, redsel og eksistensiell fortvilelse. Skuespillerne er ikke redde for å bruke publikum som et sceneelement ved å se oss i øynene eller sitte seg ned ved siden av oss og snakke, noe som gjør opplevelsen mer personlig og umiddelbar. 

Selv om grunntematikken er tung, balanserer forestillingen de tunge, dystre seansene med mer lettbente og hverdagslige øyeblikk. Selv de lettbente partiene er imidlertid abstrakte, og det er ikke alltid lett å forstå hva som prøves formidlet.

Det gjør ikke så mye der de er morsomme. En av jentene erkjenner for eksempel, med dyp fortvilelse, at hun vasker seg med håndsåpe i dusjen, og synes krepp-sengetøy føles som sandpapir. Den selvsikre skuespillerprestasjonen fører til at jeg ler, uten at jeg helt skjønner hvorfor. 

Noen ganger tipper likevel pendelen for langt mot det tunge og abstrakte. Jeg kan sette pris på en tankevekkende monolog, men når alt blir veldig svevende og generelt, og man ikke får en konkret historie å følge med på, blir det vanskelig å engasjere seg. Da jobber forestillingens fragmenterte struktur mot seg selv, og man faller av før neste sekvens er i gang. Mer konkret historiefortelling og lengre sammenhengende scener kunne styrket helheten. 

Når man anvender denne oppstykkede fortellerstilen uten en tydelig, konkret handling, beror en stor del av intensiteten på ordenes evne til å gripe publikum i øyeblikket. Språket er tidvis både rytmisk og levende, og ligner nesten slam-poesi. Dessverre får vi bare glimt av dette – i store deler av forestillingen fremstår språket nokså flatt. Det gjør at enkelte partier rett og slett blir kjedelige. 

Jeg vil likevel gi honnør til siste parti: En av skuespillerne står alene under en spotlight før hun plutselig ser opp mot det og skvetter unna, som om lyset truer henne. Lyset har plutselig blitt en del av forestillingen – nesten som en egen karakter. Dette var kult og kreativt. Det er også visuelt sterkt at alle fire skuespillerne på slutten samler seg under det samme lyset og strekker seg mot det. 

Etter at skuespillere og regissør har bukket og applausen stilnet, sitter jeg igjen og lurer på om stykket faktisk er over. Den overraskende starten har gitt meg trust issues, og selv om forestillingen skulle vare 45 minutter, har bare en halvtime gått. Når skuespillerne begynner å klemme det som ser ut til å være venner og familie, innser jeg at de er ute av rollen, og det faktisk er slutt. Jeg velger å tolke forvirringen som et tegn på at forestillingen, tross at det er lett å miste fortfestet i de mer abstrakte partiene, har vært både utfordrende og leken – og det er jo ikke bare-bare å få til. 

Karakter: Sterk C