Bare folk får bare bra tilbakemeldinger

– Det er litt rart, da, at det gikk så fort.

Ute laver snøen ned, men vi har funnet varmen rundt et lite bord på Bergen kjøtt med viseduoen Bare folk. Fra øvingslokalene siver gitarspill ut i gangene, og musikere går stadig inn og ut og hilser på duoen som sitter ovenfor oss.

Bare folk har bare holdt på i omtrent to år. Likevel har de allerede høstet strålende anmeldelser i blant annet Bergens Tidende, Klassekampen og Gaffa. I fjor spilte de også på den anerkjente Øyafestivalen.

– Det er jo veldig kjekt, men det kommer også veldig brått på. Det var nesten for tidlig, og det samme gjelder Spellemann nå, sier Lovise.

– Hva var det som funket akkurat nå, tror dere?

– Vi spiller på hverandres styrker. Jeg bryr meg veldig om tekst og melodi, og Jonathan bryr seg veldig mye om akkorder, miks og besetning. Vi nerder ganske hardt på våre områder, og til sammen er det et eller annet som funker.

– Ikke så mye ærefrykt som jeg trodde

– Dere er jo nominert i samme kategori som legender som Valkyrien Allstars, hvordan føles det?

– Det er jo en ære da, men… jeg tør nesten ikke si det, ler Jonathan.

– Det er ikke så mye ærefrykt som jeg trodde det skulle være.

– Jeg ser jo veldig opp til Valkyrien og hører mye på musikken, og Daniella (annen nominert) er jeg venn med. Jeg synes egentlig bare at det er hyggelig at vi er likestilt med folk vi respekterer så mye.

– Jeg synes det føles veldig naturlig, på en måte, nikker Lovise.

Bergenseren er klar på at de ikke kan konkurrere i antall streams, men synes akkurat dette er veldig positivt med Spellemann – på grunn av de sjangerspesifikke kategoriene kan også de som opererer i mindre sjangere bli gjort stas på.

– Det virker som at det er musikken som ligger til grunn for juryens avgjørelse, og kun det.

Hun poengterer likevel at slike prisutdelinger uansett er avhengig av juryens subjektive meninger:

– Jeg er jo ofte uenig med vurderingene, og det er det jo andre som kommer til å være nå også. Men sånn vil det jo alltid være.

– Hvis det har dårlig tekst er det pop

Visemusikk er kanskje ikke det første man forbinder med VG-lista topp 50. Likevel mener duoen at sjangeren har et større publikum enn mange skulle tro:

– Ta for eksempel Tobias Sten, som var den mest spilte artisten i fjor. Han har noen poplåter, men han har også mye låter som… Ja, det er i hvert fall ikke country, selv om det er det han kaller det, ler Lovise.

– Det ligger litt sånn i sjiktet mellom pop og viser.

De synes begge at det er vanskelig å plassere musikk i rene sjangre, men er enige om at visesjangeren kjennetegnes av at teksten er sentral.

– Så hvis det er fengende men har dårlig tekst så kaller du det pop. Men hvis det ikke er fengende og har dårlig tekst så er det visepop, ler Lovise.

– Neida, det var litt hard dom, men visepop er en veldig merkelig beskrivelse, synes jeg.

Lei av «jeg»-tekster

Lovise står for vokal og skriver mesteparten av duoens tekster. Hun mener det har stor verdi å skrive på norsk, nettopp fordi det er et mindre språk enn engelsk. Samtidig tror hun ikke at hun ville valgt å skrive på engelsk uansett:

– Da hadde tekstene blitt så «basic» siden jeg har et mer begrenset vokabular.

Jonathan tror en del norske artister velger å skrive på engelsk fordi det ikke føles like sårbart som å skrive på norsk.

– Det blir ikke så nært, man kan distansere seg litt fra det. Og det er jo ofte en dum idé, for man vil jo gjerne røre folk med musikk og tekst.

– Er tekstene deres personlige?

– Noen av de, men jeg skriver veldig mye om sak og ikke person, sier Lovise.

– Jeg er veldig, veldig lei av sånne personlige narrativsfortellinger i sangteksten. Jeg var ti år, jeg sto der, og jeg, og jeg, og jeg… Det er utrolig lite interessant, synes jeg.

– Det kan bli litt dagbokmessig, og en dagbok er jo ofte mest interessant for den som skriver den. Akkurat den stilen faller meg ikke inn. 

Tekstene du skriver er ofte seriøse, men har ganske mye humor også. Er dette bevisst?

– Hun er veldig morsom, sier Jonathan mens han smiler mot Lovise.

– Ja, bevisst og bevisst. Det er på en måte bare sånn jeg skriver.

– Jeg tenker at bruk av humor henger veldig tett sammen med å formidle alvor. De forsterker hverandre. Hvis jeg bare skulle lage en sånn sørgerlig, depressiv… Nei, det gir ikke mening. Verden er sammensatt, da blir tekstene det også.

Ulik musikksmak

Selv om duoen holder seg til viser i studio, får også andre sjangre dure i hodetelefonene på privaten. Jonathan poengterer likevel at de ofte kan ha nokså forskjellig musikksmak.

– Jeg kan jo sette pris på Outkast, for eksempel. Der er ikke teksten så visete. Det er nesten på grensen til soul eller rap.

Når både journalist og fotograf ser spørrende på ham, begynner han å synge «roses really smell like poo poo». Det er likevel først når han spiller av megahiten «Hey Ya» at vi drar kjensel.

– Så dette er ikke helt din stil?

– Nei, jeg blir veldig sliten av sånn hard listepop…, sukker Lovise.

– Hard listepop?, ler Jonathan.

– Det er jo hardt! Og jeg hører aldri på rock og metal og sånn. Eller, rock i riktig setting. Jeg liker på en måte alt, så lenge det er bra musikk.

Jo mindre, jo bedre

Viseduoen opplever at musikken treffer bredt. Noen ganger spiller de for publikum som er 60+, andre ganger for nesten utelukkende studenter.

– Sangene våre er ikke forbeholdt en spesiell gruppe, og det vil jeg ikke at de skal være heller, sier Lovise.

For gruppen er det heller ikke om å gjøre å spille på størst mulig arenaer. Jonathan trekker frem konserten de spilte dagen før, i et gammelt laftehus med 40 i publikum, som en drømmekonsert.

– Du får en helt egen kontakt med publikum. Etter konserten tenkte jeg på at det er derfor jeg vil spille konserter. Det er dette som er morsomst, når man får møte folk, og det ikke er en enorm avstand fra scenen og ned. 

– Det er nesten bare bedre jo mindre konsertene er.

Dans swing til Barn dør

Duoens hittil eneste album, Noe tror jeg & noe vet jeg, ble i BT omtalt som «smekkfull av egenart, lyrisk vidd og melankoli». Når jeg ber Lovise og Jonathan selv sette ord på musikken for Studvest-lesere som ennå ikke har oppdaget dem, sitter rosen litt lenger inne.

– Det er vanskelig å selge inn sin egen musikk!, ler Lovise.

– Hvilke sanger vil dere anbefale å starte med?

– Hvis de vil danse swing kan de høre på Barn dør. Hvis de vil meditere kan de høre på Allfarvei. Og hvis man befinner seg i Bergen kan man høre på Solen skinner ikke på meg, smiler bergenseren.

– Hvis de nettopp har våknet eller skal legge seg kan de høre på Båndsull. Jeg liker også veldig godt Noe tror jeg & noe vet jeg, og Sørgesang. Det tror jeg er mine favoritter, sier Jonathan.

Konklusjonen er klar:

– Det er bare å gå å høre på hele platen, egentlig!