Bergen har trikkefeber

I helgen har kulturbergen fått to nye tilskudd, NyJazz og Trikkefestivalen. Begge har som mål å skape et springbrett for bergensbaserte artister. Det naturlige spørsmålet rundt Trikkefestivalen blir: passer trikk og konsert sammen?

Trikketur med Greve

Utenfor Den Nationale Scene (DNS) står det en gul og retro trikk med «3 Mølhenpris» i frontskiltet. Langs trikken står et spent publikum lovlydig og venter på å få komme ombord. Inne i trikken gjør denne turens artist, Julie Greve, sine siste forberedelser før det braker løs. Vi som står her, og tilfeldige forbipasserende, er vitne til et av de nyeste tilskuddene i kulturbergen, kalt Trikkefestivalen. Denne strålende lørdagen i september har en rekke engasjerte sjeler gått sammen, for å gi et knippe unge og lovende artister muligheten til å vise seg frem i ny drakt.

Innslippet til trikken begynner, og jeg klarer å få kilt meg fast bakerst i vognen. Når dørene lukkes, og vi står der som sild i tønne, er assosiasjonene til bybanen en mandagsmorgen levende til stedet. Jeg finner meg en liten flik å holde tak i, mens jeg tar innover meg situasjonen. I det sekund setter trikketurens artist, Julie Greve, ord på min neste umiddelbare tanke: «Det er litt klamt her». Til latter fra publikum. 

Greve og bandet har knapt rukket å introdusere seg selv ordentlig før vi stopper opp like ved Cafe Opera. En Telsa valgt å blokkere vår skinnegang, og det til full furore blant publikum. Det fører til en samstemt buing fra oss i trikken, som får fart i sakene, og gjør at vi skyter fart oppover mot Høyden. 

Når Greve setter i gang låt nummer to er vi fortsatt i bevegelse. Selv om lydene fra trikken og skinnegangene høres, bærer vokalene og instrumentene godt igjennom. Greves stil kan minne om andre norske artister som synger på engelsk, deriblant Skaar og Sigrid. 

Vi har ikke rukket å komme til museumsplassen, før enda en bil sperrer skinnegangen. Denne gangen er svaret fra publikum mer bestemt. «Move that car» blir gjentatt en rekke ganger før synderen får flyttet bilen vekk.

Resten av turen går glatt. Derimot når vi omsider ankommer Mølhenpris og trikkehallen føler jeg meg faktisk mettet på trikk, eller rettere sagt, en stappfull trikk. Selv om musikken, og særlig stemningen blant publikum, var upåklagelig. Det brennede engasjementet for trikken og festivalen skinner tydelig igjennom i alle ledd. God og klam er jeg ikke vond å be når vi får beskjed om at resten av festivalen skal foregå på Cafe Opera. 

Folkemusikk på Operaen 

Etter noen etterlengete minutter i frisk luft langs trikkesporene er vi tilbake ved Cafe Opera. I andre etasje på bygget er de neste artistene alt i gang med lydsjekk mens publikumet finner sin plass. En viktig forskjell når vi har forflyttet oss fra trikken til Cafe Opera, er at denne siste delen av festivalen er gratis.

Når neste artist på programmet, Raa Duo, setter i gang blir vi servert magiske melodier som likner noe tatt ut fra Ringenes herre universet. Med eventyrlige låter som «Dawning of the day» og «Wild Mountain Thyme» trollbindes publikum. Deres melodier er basert på irske og skotske folketoner, og gir en glidende overgang til den irske artisten som kommer etter. 

Men før iren entrer scenen, får vi et kort og godt foredrag om trikkens lange historie i byen av styreleder i Bergen Elektriske Sporvei, Carl Harbitz-Rasmussen. Han kan fortelle om hvordan det var å gå fra en liten stump med spor, til dagens trikkelinje mellom Mølhenpris og Engen. Alt ble gjennomført på dugnad. 

Så kommer den irske artisten Kathy Long på scenen, som forøvrig også er den eneste utenlandske artisten på programmet. Hun har oppholdt seg i Bergen de siste ukene for å finne inspirasjon til låtskrivingen. Musikken hennes er personlig og hverdagslig, samtidig som de irske tonene skinner igjennom. 

Til å avslutte kvelden får vi en kraftsalve av et band i folkemusikkgruppen Hin. Noe fortumlet etter de rolige melodiene fra de foregående artistene, blir jeg dratt tilbake i hektene av Hin sitt rockete tolkning av klassisk norsk folkemusikk. Vi blir lokket inn i folkemusikkens trolldom av låter som «Huldri» og «Lars Linkel». En verdig avslutning for en innholdsrik festival. 

Til ettertanke

Når festivalen går mot slutten gjør jeg meg opp noen tanker. Selve gimmicken til festivalen er konsert på en trikk. Derimot hadde det løftet opplevelsen med en begrensning på antall passasjerer. Ender man opp bakerst i vognen, og kun ser bakhodene til de foran deg, føles den intime live-opptredenen mer som god bakgrunnsmusikk. En annen tanke er å droppe trikketuren helt, og heller bruke trikken som en scene mens publikum står på utsiden og hører på. 

Uansett får festivalen tydelig frem hvilken kraft det ligger i frivilligheten, både hos trikkeentusiastene, festivalarrangørene og artistene. Trikkefestivalen er et forfriskende konsept, som har gitt kulturbergen en ny konsertscene på skinner. Her får man både det nostalgiske og nyskapende på en og samme tid. Får håpe trikkefestivalen er kommet for å bli. 

Trikkefestivalen vurderes dermed til en B.