Bergensernes universitetsdrøm

«Hils den unge mann og si ham at Bergen er en ørken der han selv får være oasen» Slik beskrev Fridtjof Nansen Bergen i 1901 som et sted der vitenskapen ikke kunne blomstre. Brevet skrev han til en ung arkeolog som hadde pakket sakene og flyttet fra Oslo for å jobbe med Museet i Bergen, det som i dag er Universitetsmuseet.

Bergensernes evig kamp mot Oslo

Nansen var ikke alene om sin motstand til at Bergen skulle få sitt eget universitet. Fra hovedstaden mentes det, at å opprettholde mer enn Universitetet i Kristiania ville bli dyrt og unødvendig. Det var ikke bergenserne enig i. Millioner ble samlet inn fra private givere, og museumsforskerne fikk professorstatus allerede i 1913.

Universitetet som ble stiftet i 1946, har siden den gang blitt et ekte byuniversitet og er i dag en synlig institusjon i hele byen. I dag eier UiB bygg fra tidlig 1800-tallet og andre moderne nybygg. Kjersti Vetlefjord Børø er kulturminneansvarlig ved eiendomsavdelingen på UiB, og tar vare på de eldste og skjøreste byggene på Høyden.

Reimers nyklassiske borggård 

Børø forteller om en by i vekst, med ønske om å også vokse akademisk. 

– Utover siste halvdel av 1800 så begynte de å tenke at de også ville ha et universitet, for på den tiden var det jo bare i Oslo de hadde noe slikt. Den viktige storbyen Bergen var jo også verdig et universitet, mente man.

Store deler av Nygårdshøyden var den gang eid av en enke som ikke ville selge tomten - men til slutt klarte Museet i Bergen å kapre den til seg.

Sammen med kommunen utlyste de en reguleringskonkurranse for etableringen av et Universitetskompleks på Nygårdshøyden. Det var denne konkurransen Egil Reimers vant i 1917. Han tegnet et stort monumentalt anlegg i nyklassisk stil, med hint av jugendstil.

Sydneshaugen middelskole som var planlagt fra før som ble satt opp allerede fire år senere, og historisk museum i 1921. Hovedblokka på Geofysisk institutt ble også bygget etter Reimers planer, men deretter stoppet det helt opp.

Det er ikke helt sikkert hvorfor planene aldri ble gjennomført, men Børø har en teori:

– I 1916 var det en stor bybrann, og deler av byen lå som en stor branntomt i mange år etterpå. Da gikk mye av byens midler og penger til å bygge alt opp igjen, og da var det ikke mye igjen til et universitet.

Etterkrigstidens oppfylte drøm

En bybrann og verdenskrig senere så det lysere ut for Bergen og deres universitetsdrøm.

– Det sies at når vi endelig fikk aksept av Stortinget for et universitet i 1946, så hadde bergenspolitikerne rett før tatt turen til Oslo for å invitere Regjeringen til et stort kalas - da klarte de endelig å overtale dem til å legge forslaget framfor Stortinget.

Derimot var det ikke lenger Reimers planer om nyklassiske bygg og et universitet som så ut som en borg som fikk plass etter krigen

– Utover 60-tallet ble mye eldre bebyggelse revet. Da skulle man ha det nye og flotte, man skulle skape et nytt samfunn. På UiB varte det til midten av 70-tallet, med Studentsenteret hvor de rev et stort område for å bygge det.

Brutalismen kommer til byen

Den tydeligste representanten for 70-tallets tidsånden er nok realfagsbygget. Den store karakteristiske betongblokken på toppen av Nygårdsparken.

– Egentlig var det planlagt ni lameller, som vi kaller det. Det betyr blokkbebyggelse, de skulle gå bortover Høyden, og ta et mye større område enn i dag.

Det ville ikke arkitekten Harald Ramm Østegaard som sto bak Realfagsbygget. Han samlet de ni byggene som var planlagt, til det store bygget som vi kjenner i dag. Slik ble inngrepet på Høyden mindre, og de eksisterende bygårdene fikk bli. 

– Fra 1977 finnes det en uttalelse fra daværende universitetsdirektør som snakker om at vi skulle begynne å tilpasse oss mer til miljøet som allerede var på Høyden. I samme periode begynte universitetet å kjøpe opp en del eksisterende bygg på Nygårdshøyden, forteller Børø.

Det etter denne perioden at bygg som Knut Fægris hus, den grå praktvillaen som ligger bak Studentsenteret, ble tilbakeført til slik det så ut opprinnelig.

Fasting minde

Vi avslutter intervjuet foran Fasting Minde, det hvite trehuset som står bortgjemt på kollen ved siden av Humanistisk fakultet, bygget som i dag huser Holbergkomiteen har også vært blitt brukt til alt fra mentalasyl, barnehage og lyststed - der det har stått i over tre hundre år. stille, har den våket over livet her i Bergen, fra den unge arkeologen til alle studentene på Høyden som rusler forbi fra forelesninger og eksamenspils.

HAR DU LEST DISSE:

• 

  Seks dateideer til studenter i Bergen

• 

  Hvor mange mannlige studenter innrømmer at de er feminister?

• 

  Kunsten bak koppen

• 

  Kø, kø og kø for ingenting

• 

  Hva med «traddies»?

• 

  På universitetet lærer vi alt – unntatt do-skikk

• 

  Voksne valg med store konsekvenser

• 

  Studvest tar juleferie

• 

  Vestlandets villeste kø-kultur

• 

  Å kalle andre «performative» er også «performativt»