Brakte halloween til Bergen

Høsten er årstiden for overgangen fra det levende til det døde. På Muséplassen har det ikke bare vært falne blader på bakken, men også falne hoder. Før ble dette omtalt som Rakkerhaugen, et begrep hentet fra rakkeren som var bøddelens medhjelper, og det siste hodet falt i 1803. 

To tiår senere ble Bergens Museum opprettet, et sted som huser både knokler og historie. Det store huset har også en egen Halloween-ekspert, Eli Hausken. Eller det er hvertfall det kollegaene hennes omtaler henne som. 

Å konstruere for å legitimere

Det er Hausken som introduserer oss for den mørke historien bakken under oss holder. 

Egentlig er hun en folklorist – en kulturviter som forsker på hvorfor og hva fortellingene vi forteller oss selv egentlig betyr. 

– Hva er egentlig historien bak halloween?

– Hvis jeg skal være helt ærlig, så er det nok markedskreftene som har startet denne tradisjonen.

Likevel forteller hun at fortellingen ofte er knyttet til andre tradisjoner. Noen nevner de dødes dag i Mexico, hvor de døde inviteres tilbake til verden for å tilbringe tiden med de levende igjen. Andre trekker linjene til den keltiske tradisjonen Samhain, som markerer overgangen fra lyset til mørket. 

– Når folk skal fortelle hvordan halloween har oppstått, så sier de ofte at det er en blanding av tradisjoner. Det er fordi man har behov for å legitimere at det er en gammel tradisjon. Da betyr det plutselig noe mer for deg også, fordi man tar del i en lang tradisjon.

– Det vi ser veldig klart, er at dersom det ikke er behov for en tradisjon, eller at det ikke har noen funksjon for folk, så forsvinner det. Det at halloween er så populært, at folk elsker det, betyr også at dette er noe samfunnet virkelig har lyst til å bevare. 

Halloweentradisjonens mor

At Hausken har fått tittelen halloween-ekspert er ikke rart. Midt i Intervjuet stiller hun Studvest et spørsmål: 

– Skal jeg fortelle deg hvordan halloween begynte her i Bergen?

Hausken forteller om en by som i 2006 egentlig ikke markerte halloween. Det var bare studentene som hadde en markering, nemlig Hulloween nede på Hulen. Museumspedagogen i Hausken så halloweentradisjonen som en mulighet til å formidle ulike dødskulturer til barn. 

– Vi lånte inn masse kostymer til Kulturhistorisk museum og holdt foredrag om dødskultur og dødsritualer. Så skrudde vi av alle lysene i bygget, hvor vi gjemte skumle spørsmål som var knyttet til utstillingene rundt omkring i bygget. Og så ble folk invitert til å komme med lommelykt. 

Som forberedelse til den litt spesielle museumsutstillingen hulet Hausken ut 30 gresskar alene. Det anbefaler hun ikke at andre gjør. 

– Det er veldig mye arbeid. Den lukten er ikke bra for hendene heller, forteller hun og ler. 

Selv om arrangementet var en suksess, var reaksjonene rundt varierende.

– Enkelte syntes det var hårreisende at vi skulle importere en amerikansk tradisjon til Norge. Vi hadde jo julebukk. Hvorfor skulle vi oppfordre barn til å holde på med død og spøkelser istedenfor?

Diskusjonen ble offentlig, og museumspedagogen skulle for første gang uttale seg til en journalist. 

– Da kom det fantastiske sitatet fra meg: «Barn har godt av å bli skremt». 

Selv om utsagnet kan komme frem som kontroversielt, står Hausken fortsatt for sitatet. 

– Det er noe med å forstå at du kan kontrollere dine egne følelser og at dette er trygt. Skummelt, men trygt. 

For det er dette Hausken selv tenker at Halloween har utviklet seg til å bli – en tradisjon hvor vi tar kontroll over det skumle og ubehagelige, og tuller med det. 

– Døden er truende. I vårt samfunn, er vi ganske fjernet fra døden, som kanskje var mye nærmere før. Nå er vi på sykehus og vi er på eldrehjem. Døden er ikke noe vi kan og har mye erfaring med. Gjennom halloween kan du få kontroll på det skumle ved å leke litt med det.

Kollegaer som går igjen i gangene

Å tulle litt med døden og dens historier er noe som Hausken har gjort flere ganger.

– Jeg leste i et gammelt papir at det hadde vært et spøkelse på museet. Det var en tidligere konservator. Han donerte skjelettet sitt til museet etter at han døde, og begynte etter det å gå igjen. 

Videre forteller Hausken at det innad på museet ble stor uenighet om denne historien.

– Kollegaene mine fra naturhistorie fortalte oss at det ikke finnes spøkelser.

Selv konkluderte Hausken med at det ikke finnes spøkelser i deres verdensbilde, men at i andre folks verdensbilder der fikk spøkelseshistoriene løpe fritt.

– Vi fortsatte uansett å ha den lille visste du at-fortellingen, helt til en kollega sa: «vi snakker ikke om våre tidligere kolleger som spøkelser». 

Selv om hun ikke lenger spøker for høyt om gjengangerne i museet, trekker hun linjene om verdensbilder tilbake til egen entusiasme for halloween. 

– Halloween beveger seg mellom mange forskjellige verdensbilder, men akkurat dette er også en dag hvor man har lov til å leke. Det er bare kjekt. Hvis ikke du vil, så trenger du ikke delta.

Selv konkluderer Hausken med at vi bør ta alle mulighetene vi får til å ha det gøy.