Da var saken BIFF!

BIFF (Bergen internasjonale filmfestival) skjøt startskuddet den 15. oktober og varer til torsdag den 23. For 85 kroner kan en fattig student få seg en kinoopplevelse om du klarer å velge en film i det store filmmangfoldet festivalen presenterer. Her er Studvest sine seks anbefalinger. 

MR NOBODY AGAINST PUTIN - Akkurat det jeg ønsker meg fra BIFF

Om jeg bare skulle ha sett en film på BIFF i år, hadde jeg valgt denne. «Mr. Nobody Against Putin» følger den russiske læreren Pavel Talankin når han går fra å være filmansvarlig på skolen til å filme propagandavideoer for det russiske regimet når Russland går til krig mot Ukraina. 

Dokumentaren gir et sjeldent og nyansert blikk på hverdagen i Russland. Den viser ikke bare en masse tankeløse lojalister, men mennesker fanget mellom frykt, plikt og en vag tro på systemet. Noen lærere stiller spørsmål ved om propagandaen tar for mye plass, mens vi møter Talankins tidligere elever og deres naive syn på krigen. Scener der unge gutter feirer sin siste kveld før fronten gir sterke assosiasjoner til bilder av unge soldater fra første og andre verdenskrig.

Dokumentaren er like spennende og engasjerende som den er informativ. Den minner oss om at alle kriger kjempes av mennesker, ikke bare stater, og at det ikke er Putin i skyttergravene, men ungdom oppvokst i et autoritært regime. «Mr. Nobody Against Putin» viser det russiske regimet som destruktivt både utad og innad. Når rulleteksten rullet nedover var det ikke en tørr øyekrok tilstede og jeg kom ut som en ny kvinne. 

Sudan, Remember Us – Tragedie som bobler av skjønnet og lykke

Torsdag morgen åpner den arabiske dokumentarfilmen “Sudan, Remember Us” (2024), regissert av fransk-nordafrikanske journalist Hind Meddeb, menneskerettighetsprogrammet Checkpoints, et samarbeid mellom BIFF og Raftostiftelsen. 

Dokumentaren springer ut i kjølvannet av langvarige demonstrasjoner, som nådde et kokepunkt i 2019, da militære styrker kuppet og avsatte diktator Omar al-Bashir, etter 30 lange og dystre år under et autoritært regime. Her blir vi introdusert til hovedstaden Khartoum, der vi følger en bande aktivister og forkjempere håpefullt dedikert til målet om et endelig folkestyrt Sudan. Unge kvinner og menn resiterer poesi, godtvoksne damer flirer og debatterer engasjert på kafé, og selv omkring murbrokkene står ennå oppreist veggkunst – ansikt til utallige poeter, kunstnere og revolusjonærer.

Slik historien arter seg, vet vi derimot at kampen for et egalitært Sudan kort tid etter ble kvalt av militæret, og i 2023 brøt det ut i borgerkrig som per dags dato ennå pågår. Samtidig gjenstår dokumentarens sterkeste inntrykk som den håpefulle og kreative gnisten, som tilsynelatende ikke lar seg knekke i møte med den tøffeste motstand. 

Noen av de siste scenene gjør sterkest inntrykk, der sørgende, alminnelige folk samler seg, synger en vakker elegi til minne for den de har mistet, og maler et nytt ansikt på veggmuren. «Remember me - what I left on the wall.» I helhet er «Sudan, Remember Us» en dypt tragisk film, som samtidig bobler over av skjønnhet og lykke, om mennesker som ikke kan og aldri vil gi seg.

Blå spor – Fabelen om aldersdiskriminering og magiske snegler

Gabriel Mascaro fører oss inn i et fremtidig Brasil der produktivitet står høyest, der gamle mennesker anses som en byrde for sine yngre familier, og blir sendt til «eldrekolonier» for å leve ut sine siste dager. Men da aldersterskelen senkes til 75, kjenner 77 år gamle Tereza ennå på alt uoppgjort, og drar på rømmen fra familien og staten for å oppnå hennes livsdrøm: Hun vil fly.

«Blå spor» er en visuelt slående film, og cinematografien kan til tider minne om en naturdokumentar i det Tereza seiler langs den kveilende blå Amazonaselven. Det kommer imidlertid ikke på bekostning av plot, proppfull med underlige karakterer og begivenheter. 

Det dystopiske bakteppet av et aldersdiskriminerende og autoritært samfunn, der eldre mennesker eier verken sin egen kropp eller skjebne, blir nødvendig, men underspilt i forhold til den fabelaktige reisen Tereza har gjennom bygdene i det frodige jungellandskapet. Hun møter alt i fra vandrende bibelselgere, siamesiske kampfisker, og mytiske snegler som utskiller et blått spor som lar deg se inn i fremtiden. Samtidig kan narrativet oppleves mindre klimatisk og risikofylt, og reisen er ikke uten jevnlige pauser og pusterom. 

I alt er «Blå spor» ingen action-fylt dystopi slik andre Hollywood filmer gjerne avbilder, Fremdeles briljerer Mascaro med en leken og underholdende film om et samfunn som har glemt sine eldre, om å trosse skjebnen, og om livets reise for å finne lykken.

THE MASTERMIND 

Slutten får meg til å si «Hæ?», for slik som i politikken kan man si at gode og dårlige filmer kan plasseres på en hestesko. En film kan være så dårlig at den går over linjen til å bli god. Det gjør imidlertid ikke Kelly Reichardts «The Mastermind» som heller snubler på godhetens dørstokk og faller inn i kjedsomhetens forvirrende hull. 

Vi møter familiefaren JB Mooney (Josh O’Connor) som låner penger av moren for å leie noen forbrytere til å stjele fire malerier fra et kunstmuseum. Stjelingen går bra, men når en av forbryterne blir tatt og nevner Mooney som hjernen bak, starter livet hans på rømmen. 

Stil er definitivt denne filmens sterke side der handlingen foregår i et slags uberkoselig 70-talls univers preget av kordfløyel, lange rutete underbukser og myke høsttoner. Kelly Reichardt bruker dessuten film, og filmen får et gult og nesten litt vel kornete preg. Dessverre blir det litt mer stil enn substans. Dialogen føles tvunget og karakterenes handlinger bisarre. Hvorfor stjeler Mooney bildene? Hva er forholdet hans til de han rømmer til? Det er dessuten konstant høylytt jazz, som for mine ører høres mer ut som det er en konsert i nærheten, enn som del av filmen. Filmen er ikke morsom nok til å ignorere logikk, og ikke bisarr nok for surrealisme. Dette illustreres godt i kinosalens felles snøft når filmen avsluttes, som hvisker «Var det slutten?» ikke i sjokk, men i forvirring. 

Bare et uhell- Centrepiece

Årets «centrepiece» – hovedfilmen midtveis under festivalen – er også årets vinner av den verdensberømte Gullpalme-prisen i Cannes. Men klarer regissør Jafar Pahani å sikre hjertene til våre kulturjournalister?

Da en hund blir påkjørt og ektemannen, sammen med hans høygravide kone og unge datter, må finne hjelp på et verksted, blir mekanikeren Vahid overbevist om at mannen er den samme mannen som torturerte ham i fengsel for mange år tilbake. Vahid blir fast bestemt på hevn, men for å bekrefte identiteten til torturisten med beinprotese, må han samle gamle venner og ofre, til det som blir en stadig mer innviklet moralsk skruppel.

«Bare et uhell» briljerer med en fengende plot, der både dialogen og selve situasjonen tidvis bærer et satirisk preg i sjangeren av svart komedie, men som i størst grad leverer tunge øyeblikk som hører drama og thriller-sjangeren til. Særlig kommer dette frem med en sluttscene som gir gåsehud varig hele veien ut av kinosalen. For filmen legger ikke skjul på kritikken rettet mot det iranske regimet. Filmen reflekterer om syklusen av vold og hevn, og om moral og prinsipper i et ellers moralsk korrupt regime. 

SE MEG - Utnyttelse av stilling eller erotisk thriller?

Nina Knags «Se meg» åpnet årets BIFF og er kanskje festivalens vanskeligste film å anmelde. Pia Tjelta spiller Eva, kona til ordføreren Jostein (Kristoffer Joner), som innleder et forhold til 18 år gamle Amir (Tarek Zayat), en asylsøker på mottaket der hun jobber. Gjennom Evas ekteskap, preget av Josteins utroskap og nærmest voldtektsaktige sexscener, får man forståelse for hvorfor hun søker seg bort. Nesten for mye, med Pia Tjeltas sjarme og ungdommelighet fremstår forholdet med Amir mindre problematisk enn det egentlig er. 

Man spør seg selv om det er Eva eller samfunnet som får henne til å handle som hun gjør. En tanke man ikke vil sitte igjen med når en kvinne utnytter maktforhold er «Om samfunnet bare hadde vært mer aksepterende, hadde det vært greit». Det hjelper ikke at Eva som overgriper mangler handlekraft. Det er Amir som innleder forholdet og fremstilles nesten som manipulativ. Forholdet går først i vasken når ryktene om dem sprer seg og Amir får seg kjæreste på sin egen alder (som forresten blir framstilt som småhorete). Evas handlinger etter dette virker som å være motivert av hevn og beskyttelse av sitt eget rykte. Filmen tar aldri tydelig stilling til forholdet, og derfor blir heller ikke seeren tvunget til å gjøre det.

Igjen sitter jeg med ambivalente følelser. Jeg føler på en blanding av kvalme og tomhet, men uten nye perspektiver. Filmen forteller meg at verden er urettferdig og sånn vil den forbli.