De forliste punkerne 

Den gode kritikken har haglet. I fjor vant de Spellemannsprisen, og nå er nytt album i produksjon. Det er slutt på kjærligheten, og musikken preges av frekke tekster koret av tre hevnsultne gitarister. Nitrist synth og apokalypsetrommer er det man nå kan forvente under en salig nattverd med Kristi Brud. 

– Vi er veldig mye bedre enn vi var for ti år siden. Det kommer når man jobber med håndverket sitt, forteller Torjus Raknes som trakterer både vokal og gitar. 

Øvd nok

Det er torsdag, februar og klokken runder fem ved Georgernes Verft på Nordnes. Vi møter Kristi Brud, de forliste punkerne. I et studio som må være noe av det nærmeste man kommer et mekka for bergenske rockere, helt ytterst på piren, ved glasshytten i sterk ettermiddagssol. 

Fem av seks bandmedlemmer er på plass. Petter Sætre, Torjus Raknes, Nikolas Jon Aarland, Per Elling Kobberstad og Robert Jønnum. Kobberstad og Jønnum er nye tilskudd til flokken. Resten har lang fartstid sammen. 

Alle karene med lue, og noen med en ølboks i lanken. For selv om de kanskje har blitt noen år eldre, er det noen ting som alltid følger med.

Studioet er klamt, sjarmerende og ligner en amerikanskinspirert replika av «Tiny Desk»-konseptet. Studioet heter Underschön og tilhører Jønnum, eller «Rob J» som han blir kalt. En kjent ringrev i Bergensmusikken, som nå spiller synth i det ferske bandet. 

– Vi øver bare før vi har spillejobber nå. Vi har øvd nok i våre liv, forteller Sætre. 

Følte kallet

Sammen med Raknes har de vært de to mest toneangivende låtskriverne i bandet, som for rett under et år siden vant Spellemannsprisen i kategorien rock med albumet «Alt er nytt», som de ga ut i 2023. 

– Etter at bandet vi hadde tidligere kollapset, fant vi som fortsatt var venner ut at vi hadde lyst å spille videre og lage låter, sier Sætre.

Sætre, Raknes, Aarland og resterende bandmedlem Ole André Hjelmås fikk med seg Kobberstad på trommer, og la frem et tilbud til drømmeprodusenten Jønnum da Sætre møtte ham på byen en kveld. 

–  Vi hadde vel egentlig allerede en idé om at han var den perfekte produsenten, mimrer Sætre.

– Jeg sa bare ja med en gang. Jeg fikk litt kreativ frihet da vi begynte å spille inn. Jeg fikk fargelegge musikken litt på min egen måte, så da sklei jeg bare inn i bandet på den måten. Det var jo stas, sier Jønnum. 

– Det stoppet egentlig aldri, og begynte heller ikke. Det ble bare en glidende overgang inn i noe nytt, legger Raknes til.

Bibelsk er kult

I en verden full av uautentiske bandnavn skiller Kristi Brud seg ut. For som de skriver selv på Facebook; Kristi Brud var en dame fra Sverige, nå er hun et band fra Norge. 

– Det var et bandnavn vi brukte da vi spilte i det forrige bandet. Om vokalisten ikke kom på øving, så var det øving med Kristi Brud. Det var god klang i navnet.

Kjent fra den omstridte drapssaken fra Knutby, ble pastoren Åsa Maria Waldau over natten rikskjent som «Kristi Brud» i 2004. Hvite kvinnelige skapninger som svever opp fra taket på en kirke pryder albumcoveret på gruppens første plate, og gjør referansen lett å ta. De har gitt navnet en ny betydning.

– Det er en spennende historie. Det er bibelsk, det er kult, sier Raknes.

«Fuck deg og dine stygge venner»

Det har gått fem år siden Hjerteslag gikk i oppløsning. Tiden i etterkant var preget av uenigheter, nærmest en såpeopera, med mange tabloide forsider i landsdekkende media. Den gamle vokalisten Robert Eidevik ønsket å holde frem med merkevaren Hjerteslag. Det ønsket ikke resten, og det som skulle bli en sak for tingretten, endte til slutt med et forlik høsten 2022. 

Eidevik dro videre på Hjerteslag-bølgen samme høst og slapp albumet «Tyvens Dagbok», hvor han mellom linjene forteller om et sterkt svik fra de andre medlemmene. Ut av dette steg Kristi Brud omsider opp fra kruttrøyken, og slapp sin første singel «Spiller ingen rolle». En låt som kan tolkes som et hardt verbalt motsvar.

– Folk kan få surfe på lavere bølger, smiler Sætre, som var kjappest i replikken i det han hinter til deres gamle vokalist.

– Det er ingen tvil om at låten har noe med saken å gjøre, men jeg tror det er vanskelig å forstå hvor mye vi driter i den konflikten, sier Raknes med glimt i øyet. 

– Den har blitt tolket flere forskjellige veier. Folk må tenke og tro det de vil, legger Aarland til. 

For med linjer som «fuck deg og dine stygge venner» og «de pillene du tok når livet ble for stort; personlighet til en selvhjelpsbok», er det ikke vanskelig å tenke seg til hvilke prosesser som lå i baktankene. Og mer skulle det bli. 

Det prisvinnende albumet som var rett rundt hjørnet, fortsatte i det samme lydsporet. Selv om Gallagher-brødrene i Oasis fant hverandre igjen etter 16 år, tyder linjer som «Alt du sier, bare løgner, helvettes flammer brenner i dine øyner» og «drikk opp så løper vi nedover bakkene for å høre våre egne hjerteslag», ikke akkurat på at noen form for gjenforening vil skje i dette århundret. 

– Det er ikke så vanskelig å forstå det som har skjedd, men vi sparker ikke folk som ligger nede, påpeker Raknes. 

– Folk får høre på platen vår og så får andre folk streve med sitt, sier Sætre. 

En revitalisering av indie-rocken i Norge

Når en så karismatisk frontfigur som Eidevik går ut dørene er det tydelig at gruppedynamikken og det kunstneriske uttrykket blir endret. 

På hver av singlene som ble sluppet fra den første plata er det barnebilder av alle bandmedlemmene, og dessuten; nå deler de på mikrofonen. 

– Det er på en måte en helt jevn fordeling av alle bandmedlemmene sin smak. Heldigvis klarer Jønnum å lime sammen alt i studio, humrer Raknes.

20-årenes frustrasjon og ungdomsopprør hører til fortiden. Nå mener guttene de har beveget seg over i en ny og mer sofistikert stil. 

– Vi har bare blitt litt eldre. Vi er ikke dritafull på ujevnt lenger, sier Raknes raskt, før latteren på ny bryter ut. 

Han legger til:

– Jeg var 25 da jeg ble medlem av det forrige bandet. Om man skulle skrevet om de samme tingene hadde det egentlig bare vært jævlig trist. Man vil jo se fremgang i livet, og musikken følger gjerne med.

– De tingene vi skulle ønske vi hadde i det forrige bandet, de har vi på en måte nå. Når Jønnum kom inn i bandet, ble det som en brikke falt på plass. Da ble vi til det jeg alltid ønsket vi skulle høres ut som, sier Aarland. 

– Livet er jo meningsløst, men man kan være glad likevel

Det som en gang var erkebergensk gatepop og punk har nå blitt til noe mer. Noe dypere. Nettstedet Musikknyheter.no kalte platen en revitalisering av indie-rocken i Norge. En døende sjanger som fikk seg et etterlengtet friskt vindpust i seilene. 

– Jeg tenker vi går under post-punk, litt dark-wave, men det er popmusikk i bunnen på et vis, tar Sætre til orde for. 

– Alle uttrykker seg, og så blir det summen av det. Det blir det gode band av, en udefinerbar helhet, kommer det fra Jønnum. 

Om man lurer på hva som ligger mellom linjene er det Sætre man skal spørre. 

– Det handler om de store tingene. Livet er jo meningsløst, men man kan være glad likevel. Det er min livsfilosofi, svarer Sætre med et smil om munnen, før han utdyper: 

– Om jeg lager tekster må det handle om noe intenst, konkret og likevel abstrakt. Så skal det ikke være vittig, det prøver jeg å unngå. Det er oppriktighet og mørke i det, selv om jeg synes livet er fint og interessant. 

Nytt album og turné i produksjon

Grunnen til at Kristi Brud har øving denne torsdagen seint i februar handler ikke om at de har spillejobber på tapetet i nærmeste fremtid. Tvert imot, nå er det ny plate på gang. 

– Det blir en ganske stor turné når vi skal slippe plate i høst, synser Raknes og ser bort på Jønnum.

– Platen kommer i oktober, så skal vi spille i november og litt inn i desember, bekrefter produsenten. 

– Da blir det litt øving i slutten av oktober, smiler Petter lurt, etterfulgt av god latter fra resterende medlemmer i sofaen. 

Likevel, ambisjonene til gjengen har ikke endret seg stort med tiden. De har kun tatt en ny form. 

– Vi hadde 18 spillejobber i fjor. Vi spilte på Øya-festivalen og i Stockholm. Vi varmet opp for Deep Purple og solgte ut Verftet i høst. Jeg føler vi er der vi skal være.

Senest i fjor vår hadde de flere uortodokse opptredener på studentenes rockeklubb Hulen og på Akvariet, som kunne minne om gamle Hjerteslag-tendenser. 

– Nye ting er gøyere enn gamle ting. Vi har hatt mange timer på E39, sier Raknes om etterspørselen.

– Er det å avslutte på Bergenfest (igjen) det store målet?

– Jeg tenker ikke at det er sånn at vi må tilbake på Koengen. Det faller meg ikke inn, svarer Aarland.