– Den gamle musikken dør ikke ut fordi vi endrer på den 

I restauranten til Clarion Hotel Admiral åpnes salen ut mot Vågen og en ser bort på det mest bergenske av alt: Bryggen og Fløyen. Foran oss sitter felespiller Erik Sollid og trommeslager Martin Langlie, som senere samme dag skal spille på USF Verftet. Vi spør dem hvor de henter inspirasjon fra, om deres tanker rundt oppblomstringen av norsk folkemusikk, og om hvorfor de er ute av Spotify.

Valkyrien «Allstars»

– På et tidspunkt var vi litt lei av det etternavnet, så vi tenkte å bytte til bare «Valkyrien». Så ga vi ut en plate som «Valkyrien», men da stokket det seg helt i algoritmene på internett, så det gikk ikke, sier Sollid. 

Navnet kommer altså fra Valkyrien Pub på Majorstuen i Oslo. Etternavnet Allstars derimot:

– Vi var det beste Valkyrien Pub hadde å by på, sier Langlie spøkefullt. 

Ut av Spotify

Lærdommen fra det mislykkede navnebyttet ser ikke ut til å ha påvirket dem nevneverdig. For i høst gjorde de enda et dristig valg, ved å fjerne sangene sine fra Spotify. 

– Vi har tatt vekk det vi klarer, resten er litt «stuck», sier Sollid.

– Hvordan har det blitt mottatt av publikum?

– Vi har ikke fått noe hat for det. Men det er en del som spør hvor vi er, og sier at de savner oss der, sier Sollid.

I det vi kommer inn på Spotify, trekker Langlie frem mobilen. Han finner frem en epost han fikk fra plateselskapet noen dager tilbake, og leser høyt.

– Jeg spurte plateselskapet for noen dager siden hvordan det sto til, og fikk som svar at «Her har lytting kræsjet totalt når Spotify ikke er med, samlede plattformer minus Spotify, så ligger dere på rundt 500 streams om dagen, ned fra 10.000 før».

– Så det er tjue-gangen ned da, kommenterer han. 

– Det er først og fremst oss det går ut over, legger Sollid til. 

– Er det viktig for dere å ta et standpunkt i denne saken?

– Ikke for min del, men det er vanskelig å snakke for alle. Det går mer på hvordan det føles. Du lager noe selv, som du skal selge på den butikken, men hvis du synes den butikken er dritt så vil du ikke det. Så finner man ut at man ikke trenger det. Det blir ikke like mye «action», men det er kult å la være. Det er ikke noe mer standpunkt enn det, konstaterer Langlie.

Tilfeldigvis folkemusikere 

Valkyrien sin stil er vanskelig å begrense til en sjanger. Bandet har trekk fra visepop og folkrock, men selvsagt også den norske folkemusikken. Erik Sollid og Tuva Syvertsen, som startet gruppen i 2002, kommer begge fra Asker og Bærum og startet innen klassisk folkemusikk. Det sies at et kjært barn har mange navn, men Asker og Bærum som et «Folkemusikk-Mekka» er kanskje ikke et av dem. 

– Det var noe som het Bærum Spellemannslag. Det var bare flaks at jeg kom over det og begynte der. Han var bare så jævlig kul han som ledet det. Da var lett å bli med og bli hekta, sier Sollid. 

– Når det er sagt, selv om man gjerne tenker på folkemusikk som en bygde-ting, så har det alltid vært i Oslo og omegn at det har vært flest folkemusikere, fortsetter Sollid.

Når de startet Valkyrien var det folkemusikk de drev med, og lærte seg å mestre. I 2006 ble besetningen utvidet med kontrabassist Magnus Larsen og trommeslager Martin Langlie.

– De trengte trommeslager og jeg trengte et band, sånn ble vi kjent, sier Langlie. 

Langlie var i ungdomsårene med i et annet folkemusikkband, Gåte. Bandet som i senere tid er kjent for å ha vunnet Melodi Grand Prix i 2024, og representert Norge i Eurovision. 

– Jeg var med i Gåte fra 1999 til 2004, fra jeg var 16 til 21 år. På den tiden var det bare sånn «Hei, vil du bli med å spille trommer med mikrofon gjennom en forsterker», da sa jeg «Ja, det vil jeg», uansett hvilken type musikk det er. 

– Så det var helt tilfeldig for meg. Jeg har ingen personlig forhold til folkemusikken, annet enn at jeg plutselig har drevet med det i 25 år, sier Langlie. 

Nye tider i folkemusikken

– Har dere noen tanker rundt oppblomstringen av norsk folkemusikk den siste tiden?

– Ja, det er flere grunner til det. En ting er den bølgen av band som vi er en del av, som gjør det på en annen måte enn det har blitt gjort før. Blodklubben til Tuva har hatt en effekt, og sammen med andre kulturelle ting som slår til samtidig gjør at det blir en bølge, mener Langlie.

– Det blomstrer opp med folk som gjør forskjellige ting, og har ulike innfallsvinkler på musikken sin, så det er veldig kult. Vi er stolte av å være en del av den bølgen, sier Sollid.

Langlie trekker frem at Sverige lenge har vært «storebror» på feltet, men at det norske miljøet begynner å ta seg opp igjen. Videre mener han at verdenssituasjonen øker populariteten til folkemusikk. 

– Det er jo blitt en mer apokalyptisk stemning i verden nå, enn det har vært på lenge. Ikke bare fordi jeg har blitt 43 år. Jeg tror alle føler på det, sier Langlie. 

– Også er det noe som er forankret i historien og kulturen lengre tilbake, at det gir litt mening på et eller annet plan i oss. Det føles trygt, og det finnes en kontinuitet i det, legger han til. 

– Hvordan er miljøet blant folkemusikere, bygger dere hverandre opp?

– Det er i hvert fall ikke det motsatte. Det er ikke kniving og kalde skuldre, men et godt miljø. Den gode gamle folkemusikken sin styrke er at den samler folk på tvers av generasjoner. Med musikk og tradisjon blir det bare fest og hygge. Det er en veldig muntlig tradisjon, som blir overført fra person til person. 

– De gamle folka er en ressurs for de unge, og de gamle vil gjerne gi tradisjonen videre, sier Sollid.

– Hva synes den gamle generasjonen om deres eksperimentelle stil?

– Strengt tatt må man lete ganske godt for å finne den tradisjonelle musikken i vår musikk. Selv om den er der, så er den veldig godt gjemt. Men det er en myte at det blir klinsj, sier Sollid.

– I starten var det klinsj as, skyter Langlie inn.

– Ja, men det er jo nesten tredve år siden, sier Sollid.

– Musikken vår var dårlig, så det var med god grunn, fortsetter Sollid lattermildt.

Tilbakemeldinger på musikken deres har de ingenting imot, og de har fortsatt å eksperimentere siden den gang.

– Når noen synes du ikke lager bra musikk, får du ikke drapstrussler av den grunn. Det er bra at folk sier ifra, sier Sollid.

– Det har lenge vært en myte at det er helt uakseptabelt å bruke musikken som man vil. Det er ikke en museumsgjenstand, men en levende ting. Den gamle musikken dør ikke ut fordi vi endrer på den, sier Sollid. 

 – Dere er vel et av de bandene som har holdt på lengst innenfor folkemusikken?

– Nei, jeg vet ikke. Det startet vel på 60-tallet på et vis. Sigbjørn Bernhoft Osa, en legendarisk felespiller, skapte furore da han spilte i rockeband, sier Sollid. 

– Det var flere som fikk drapstrusler for å plugge gitaren på 60-tallet, blant dem Bob Dylan, legger Langlie til. 

– Vi har holdt på siden 2006, men har ikke følt på et skikkelig fellesskap før nå den siste tiden. Det er veldig koselig, sier Langlie. 

Inspirasjonskilde(r)

Hvor finner dere inspirasjon fra?

– Vi leter vel ikke etter inspirasjon. Vi lager musikk som vi synes er bra selv, sier Sollid. 

– For min del så kommer inspirasjonen mens vi holder på. Når vi får et bilde på hvordan det kan bli, så blir vi gira. – I utgangspunktet er det gøy å henge sammen, deretter kommer musikken, sier Langlie. 

Yes, Bergen?

Hvordan er det å spille i Bergen?

– Det vi liker best er å spille konserter, men det er ikke noe annerledes i Bergen enn andre steder. Det er ikke sånn «Yes Bergen!», sier Sollid. 

– For meg er det litt «Yes Bergen!». Fordi det er ikke så mange byer i Norge, og Bergen er den største utenom der vi bor. Jeg synes det er kulere å dra hit enn til Kristiansand eller Ålesund, sier Langlie. 

– Ja, det stiller jeg meg bak, sier Sollid. 

Snart venter en travel sommersesong for Valkyrien Allstars, med konserter og festivaler over hele landet. Før den tid, så er det noe helt spesielt de ser frem til. 

– Vi har noe mega svært på gang, nemlig to utsolgte konserter på Operaen i Oslo, sier Sollid.