Det enkle er ofte det beste

Vi møter Johannes og teamet 128 dager før startskuddet går i Granåsen. Er det ett ord som oppsummer oppkjøringen, er det rutine. Dagene hans går til trening, hvile, mat - enten han er hjemme i Trondheim, på hytta på Sjursjøen eller i utlandet på høydeopphold. Rutine har blitt mannens ryggmarg, baggen pakkes opp og ned på nøyaktig samme måte hver gang, og han spiller de samme låtene før hvert eneste renn. Gull er det eneste som gjelder, så når den nærmest maniske rutinen bærer frukter, så er hovedpersonen tilfreds selv om sangene er kjedelige. 

Prosjekt Johannes

Et sånt liv koster alt. I en dokumentar om en trøndersk skatt er det nesten obligatorisk at en annen trøndersk legende dukker opp. Petter Northug skryter av Johannes og sier, fra hotellrommet på Sommerro, at det ikke er mulig å forklare til vanlige folk den mentale jobben Klæbo gjør. 

Også kjæresten Pernille gjør ofringer. Med en partner som er borte over 150 døgn i året og som er fanatisk redd for å bli syk, begrenser det tiden paret har sammen. Hjemme i det som trolig er parets bolig, forteller hun at hverdagen hennes ville sett annerledes ut uten en verdensmester å dele adresse med, og at hun i dag utsetter noen valg hun ellers ville tatt. Blant annet foregikk julefeiringen i 2024 alene for Johannes og Pernille på et høyfjellshotell som et resultat av Johannes nevrotiske redsel for å bli syk. Dette er et av få øyeblikk vi ser Johannes i et annet antrekk enn hettegenser med logoer på. 

Også familien Høflot Klæbo er preget av Johannes’ skisating. Søsteren Ane sier til kameraet at hun syns det er litt kjedelig å alltid bli spurt om «hvordan det er å være søstreren til Johannes», og at familietid i familien Høsflot Klæbo er noe annet enn familietid i andre familier. Det er kanskje ikke så rart, når hele gjengen er engasjert i prosjekt-Johannes. 

Som kjent er morfar Kåre trener. Pappa Håkon er prosjektets altmuligmann og Mamma Elisabeth stiller opp i panelsamtale i forkant av VM. Dokumentarskaperen er ingen ringere enn lillebroren Ola, som står bak musikk, filming og regi av filmen, de to sistnevnte i samarbeid med Stian Engh. Dokumentaren gir et innblikk i et liv med en tydelig hovedperson, som nesten kan virke som hovedpersonen i omgangskretsens liv også.

Delte gleder og sorger 

Filmen har smidige overganger, foregår på nært hold og virker gjennomgående ekte og autentisk. Johannes og familien er naturlige rundt kameraet, og leverer mange fine øyeblikk sammen. Seer kan ikke annet en å smile når faren tuller med at han fortsatt har en 28-år gammel unge. Johannes svarer med at det er få unger som betaler farens lønn. 

Filmen gir innblikk i de store følelsene og man blir rørt når faren bryter ut i hulkgråt av tanken på at VM-drømmen kanskje ikke blir en realitet likevel når Johannes får coronavirus noen uker før mesterskapet. Her gjelder virkelig ordtaket delt glede er dobbel glede, og delt sorg er halv sorg. Det er ikke alle idrettsutøvere med familie som støtteapparat som er et like velsmurt maskineri som familien Klæbo. 

For de av oss som husker Klæbos imponerende resultatener i ski-VM, er det likevel rørende å se familiens glede når han krysser mållinjen. Han klarte å levere på det enorme presset publikum og han har. For de som ikke husker resultatene, klarer filmen å fange spenningen og engasjere seerne. Man får lyst til å reise seg fra stolen i jubelrus når han ankommer mål. Å ha vært vitne til Klæbos oppladning, og deretter få se gull på hjemmebane, er oppskriften på et par tårer i øyekroken. 

Filmen har en struktur som minner om de fleste andre dokumentarer om idrettsstjerner. Vi får se barnebilder og videoer lydsatt av fortellinger om hvordan Johannes var som barn. 

Hva nå?

Hva gjør man egentlig når man har vunnet alle mulige gull i et verdensmesterskap. Legge opp? Nye mål? Dette får vi ikke vite, men ski-VM i Trondheim er nok ikke det siste vi ser av Johannes Høsflot Klæbo i skiløypa. 

Filmen avsluttes med at vi ser Johannes og Pernille på en idyllisk kajakktur, med kveldssola i bakgrunnen og en prat om fremtiden. Det viser seg at den inneholder både barn og bryllup, og da skyter Johannes inn at et barn fint kan være med å reise jorda rundt på konkurranser. 

Dokumentaren «Klæbo» er engasjerende, rørende, gåsehudfremkallende og får meg til å trekke på smilebåndene. Filmen er ikke noe annet enn det man forventer av en dokumentarfilm om en idrettsstjerne og oppladning til et verdensmesterskap, men noen ganger er det mer enn nok.

Karakter: B