– Det er bare «ass in chair»
Den unge forfatteren av romanen Ruby Baby, April Alexandersdottir, møter oss på Det lille kaffekompaniet for en prat om skriveprosessen, og mottakelsen av debutromanen.

Forfatteren er født i Oslo, men vokste opp på Nesodden. For tiden tar Alexandersdottir et emne i litteraturvitenskap på Universitetet i Bergen (UiB).
Vi begynner på begynnelsen: Alexandersdottir gikk på skrivelinjen på Nansenskolen før hun begynte på Skrivekunstakademiet i Hordaland.
– Men før alt dette bodde jeg et halvt år i Berlin, hvor jeg egentlig skulle ta mange studieforberedende fag. Det endte med at jeg brukte mesteparten av tiden på å skrive, legger en lattermild Alexandersdottir til.
– Mange av redaktørene har nok mer peiling enn meg på mye, men det er jeg som skal stå for debuten min hele livet.
Disiplinert skriving
Alexandersdottir begynte å skrive på romanen Ruby Baby mens hun gikk på Nansenskolen.
– Det var veldig intenst å skrive bok samtidig som jeg gikk på Skrivekunstakademiet. Jeg kom i kontakt med forlaget i april 2024, men jeg begynte likevel på skolen.
Alexandersdottir forteller at dette året reiste hun mye mellom Bergen og Oslo, for å delta på møter med redaktører.
– Har du en fast skriverutine?
– Før skrev jeg når jeg fikk en impuls til det, men nå må jeg sette meg ned hver dag og jobber som om det er en ni-til-fem-jobb. Man kan ikke vente på å komme i siget.
Alexandersdottir peker på et «teit» råd hun fikk en gang:
– Det er bare «ass in chair». Tør å være i det, selv når det ikke skjer noe, også når det er dårlig.

– Et annet tips er å skrive der det brenner. Mange tenker: hva med karakterer og plot? Skriv heller ut det du synes er virkelig interessant i teksten, og finn ut av resten senere.
Sex selger?
Tittelen Ruby Baby er inspirert av et Björk-cover av sangen «Ruby Baby», originalt av The Drifters, som er viktig i boken.
– Hovedkarakteren het egentlig noe annet, men så byttet jeg navn til Ruby, og da fikk hele prosjektet plutselig mer kraft.
Ruby Baby handler om nitten år gamle Ruby som jobber på Kaffebrenneriet. Hun har nettopp flyttet inn med typen sin, Jonas. Romanen utspiller seg over to måneder av livet hennes. Boken tar opp temaer som indre behov, oppmerksomhet og hvordan pornokulturen påvirker unges seksualitet.
– Det har vært mye fokus på det seksuelle elementet i boken din, er dette et riktig fokus å ha?
– Jeg føler at de som ser dette som hovedtema har hatt en veldig overfladisk lesning av den. Det blir jo ofte sånn i media at sex selger. Den handler om sex som noe helt eksistensielt, og hvordan hun bruker det destruktivt og internaliserer et mannlig blikk på seg selv.
– Jeg har brukt sex som kapital for å vise hennes behov for grenseoverskridelse. Det har vært litt frustrerende at sex har vært hovedfokus, selv om det trekker oppmerksomhet. Jeg setter veldig pris på de lesningene som har fokusert på andre aspekter.
Alexandersdottir understreker at Ruby er hverken offer eller «Wonder Woman», men et vanlig menneske med mangler og motstridende behov
– Jeg har definitivt fått noen spørsmål hvor jeg har tenkt: hadde en ung mann fått de spørsmålene?
Den vanskelige bok nummer to
Det er ikke bare bare å begynne å skrive bok nummer to, men Alexandersdottir er alt i gang.
– Ja, jeg holder på med noe, men det er tidlig ennå. Det er i en annen form og med et annet utgangspunkt.
Alexandersdottir forteller at det å skrive bok nummer to blir annerledes med tanke på at det er flere øyne i skriverommet.
– Jeg tenker på det når jeg skriver nå, hva det har stått i anmeldelsene og hva folk forventer. Samtidig prøver jeg å huske at jeg ikke skylder noen å skrive på en bestemt måte.
Alexandersdottir forteller at det økte fokuset på henne som forfatter er merkelig.
– Da jeg skrev, har det jo ikke handlet om meg og min rolle som skrivende i det hele tatt. Når jeg skriver føler jeg ikke at jeg finnes.
– Men det er vel en del som drar paralleller – protagonisten er en ung kvinne, og du er en ung kvinne?
– Ja, man bruker jo det erfaringsgrunnlaget man har, men romanen er hovedsakelig fiksjon.
Historien bak forsiden

Beinene på omslaget er Alexandersdottirs egne. Hun var misfornøyd med forslagene redaktørene hadde til coveret, så hun prøvde på egen hånd (og bein).
– Jeg gikk hjem og fikk kjæresten min til å ta bilde med filmkameraet sitt. Linoleumsgulvet i kollektivet er et veldig «ungt gulv», så jeg følte det passet godt.
– Det er gøy å ha sine egne bein på sin egen bok.
Alexandersdottir forteller at å gi ut en bok er en test i integritet; man må være flink til å si nei.
– Noen av redaktørene ville endre på slutten. Noe av det jeg har fått kritikk for er slutten, men den står jeg i. Den måtte være sånn.
– Mange av redaktørene har nok mer peiling enn meg på mye, men det er jeg som skal stå for debuten min hele livet.
Vi avrunder med å snakke om hvorfor den nye romanen av den unge forfatteren er relevant for studenter å lese.
– Den tar opp følelsen av å ikke vite hva man vil, og selvhjelpskultur i Norge nå. Ønsket om å bli sett.