Eksplosiv turnéstart for Dogmode og Superføkk

Jeg er en av de første som ankommer Teglverket, og over den neste timen følger jeg med mens lokalet fylles av store krøller, babybangs, flanell og funky mønstre. Publikum er kanskje omtrent det man ville forventet for den ukonvensjonelle konserten som snart følger.

Eksperiementell energi og uventede vendinger

I nitiden samler publikum seg rundt scenen for Superføkk sitt sett. Bandet består av August Ramstad på saksofon, Ole Hellik Lobben-Seth på gitar, Eik Stavem på bass og Victor Skullerud på trommer. Det blir raskt klart at øreplugger er en absolutt nødvendighet; musikken er høylytt og intens.

Musikken er vanskelig å beskrive og faller utenfor etablerte sjangere, med elementer fra blant annet jazz, rock og elektro. Tidvis fanger den oppmerksomheten din, tidvis inviterer den deg til å drømme deg vekk – bandet mestrer begge deler.

Engasjementet i publikum er høyt, og lokalet fylles av hoderisting og svaing med hoftene. Skiftene i musikken er spennende – det er umulig å vite hva som vil følge. Det er her Superføkk er på sitt sterkeste, og deres eksperimentelle stil virkelig får skinne. Blandingen av sjangere fungerer godt. 

Dessverre blir enkelte strekk for langtrukne, og publikum framstår til tider utålmodige. På den siste låten introduseres vokal, og de myke tonene tilbyr en behagelig kontrast til musikkens intensitet. Også uten vokal er musikken godt egnet til å fange og holde på publikum sin oppmerksomhet. 

I pausene mellom sanger blir det klart at artistene ikke er særlig scenevant, men det er ikke unaturlig for det relativt nye bandet, og alt i alt er det ganske sjarmerende.

Settet avsluttes på et godt sted, og jeg sitter igjen som sulten på mer og med en nyoppdaget kjærlighet for saksofon.

Dogmode tar scenen

Kort tid etter Superføkk tar Dogmode plass på scenen. Bandet har en uvanlig instrumentkombinasjon med Alfred Wammer på trombone, Arin Myklebost Gran på elgitar, Ask Viste på kontrabass og Herman Kirknær Krogh på trommer. De spiller godt sammen, og blandingen av akustiske og elektriske instrumenter gir et spennende lydbilde.

Musikalsk legger bandet seg et sted mellom 60-70-talls psykedelisk rock, blues og frijazz. Musikken er tidvis kaotisk, men lange toner og taktfaste riff gir en klar musikalsk reise som det er gøy å følge. Deres andre sang er kveldens høydepunkt, med orientalske elementer, kvelte gitartoner, intens trombonespilling og trommer med økende tempo og volum som kulminerer i en intensitet man kjenner i hele kroppen. Musikken bryter tydelig med det vante, som gjør at den oppleves frisk og engasjerende – og som noe mange vil kunne sette pris på.

Superdogføkkmode?

Kvelden avsluttes med at bandene tar plass på scenen sammen for å spille et siste sett. Det er trangt om plassen, musikken er intens og stemningen i publikum er den beste den har vært hele kvelden. Det er mye som foregår på engang, men bandene spiller godt sammen og antallet musikere på scenen gir rom for kreativ instrumentbruk som det er gøy å følge med på. Det er nå dansinga for alvor begynner, og det dannes moshpitter som enkelte av bandmedlemmene også finner veien til. Kveldens avslutning blir også kveldens soleklare høydepunkt og jeg forlater konsertlokalet fylt av energi – selv om det blir deilig med litt stillhet.

Karakter: B+