En helt middels monsterfilm med relativt god produksjon

«Kraken» skaper et bilde av et trygt lokalsamfunn satt i nasjonalromantiske omgivelser, som skjuler noe mørkt bak fasaden. Filmen blir aldri mer intens enn når noen er ute på vannet og man ikke aner om det vil skje noe med dem. Fjorden er filmens beste verktøy og det som skaper en effektiv thriller.

Marinbiologen Johanne (Sara Khorami) blir kalt inn til en i bygd i Sognefjorden etter det oppstår rekke merkelige hendelser i vannet. I bygden driver Avaldsnes et lakseoppdrettsselskap som har utviklet en ny teknologi med navn «Sonic Lice», som skal skremme parasitter vekk fra laksen. Mens flere frykter at den nye teknologien er årsaken til forstyrrelsene, har en større fare funnet liv i Norges dypeste fjord. Det er Pål Øie som har regi på den nye katastrofefilmen. 

Tom dialog

Filmen ledes av flere dyktige skuespillere, blant disse er Sara Khorami, Mikkel Bratt Silset og Øyvind Brandtzæg. Til tross for dette begrenses de av filmsjangeren og manuset. Man sitter igjen med en følelse av at man ikke kjenner noen av karakterene. 

Filmen etablerer en parallellhistorie som handler om Johanne sin fortid i Sognefjorden og relasjonen hennes til Erik (Mikkel Bratt Silset). Dette plottet forsvinner så snart Kraken begynner å vise seg, dermed mister karakterene mye personlighet. Dette er felles for flere av karakterene, og deres funksjon blir ikke annet enn eventuelle ofre for Kraken. Uansett hvor godt Øie har jobbet med skuespillerne, blir det ikke noe mer av karakterene enn det manusets ramme tillater.

Mister retning

Bygdens pene omgivelser gjør alltid filmen fin å se på, uavhengig av om andre aspekter svikter. Et tydelig budskap filmen fremmer er faren for at Norges vakre natur skal gå tapt om vi lar miljøsvin utnytte den for profitt. Dette portretteres ved å gjøre «Sonic Lice»- teknologien til årsaken for naturens nye oppførsel og Krakens oppvåkning. 

Det virker fortsatt som naturen ikke har blitt brukt til sitt fulle potensiale og at filmen ville vært bedre om målet var å skape en frykt for den dype, mystiske fjorden, heller enn å bruke Kraken som en litt billig metafor for klimaendring. Klimafortellingen glemmes etter hvert i fortellingen, og det virker ikke som filmen selv vet om den er en politisk kommentar eller en monsterfilm.

Steinar Hallert er med i filmen som et humoristisk avbrekk og er ikke noe mindre morsom her enn han er til vanlig. Det er samtidig vanskelig å skjønne hvorfor hans karakter skal være en del av de miljøaktivistiske ungdommene, når hele hans karakter minner om en parodi av unge miljøaktivister. Det virker nesten som at klimafortellingen ikke tas på alvor og at den kun er der som en unnskyldning for å lage nok en norsk katastrofefilm.

Spesialeffektene er overbevisende og er filmens sterkeste aspekt. Alle scenene der parasittene kommer krypende er genuint ekle og er det nærmeste man kommer å ville lukke øynene. Det er også god bruk av blod i de mer grafiske øyeblikkene, noe som er viktig for sjangeren. Med et budsjett på 58 millioner kroner skulle man ønske at flere av scenene i spenningsoppbygningen ville vært spilt inn under vann og ikke bare inne på lakseoppdrettsfirmaets «kontrollrom», som klarer å ta alt for mye plass i filmen.

Trenger vi en slik film?

Hvis man glemmer alt det negative, som filmens teiteste øyeblikk hvor Kraken åpner øyet og ser inn i Sara, så er det noe «Kraken» får til. Spesialeffektene, actionscenene og spenningsoppbygningen er langt fra dårlige, men ikke helt noe vi ikke har sett før. Pål Øie har forsøkt å lage en Steven Spielberg thriller, og solgt den til et norsk publikum ved å bruke Sognefjorden og et sjøuhyre fra nordisk mytologi.

Karakter: D