En kvinnelig pionér i historiefaget

Du har nok passert det gule huset på Høyden. Med sine detaljerte utsmykninger kan dette plasseres i kategorien av de flotteste byggene Universitetet i Bergen har tilgang på. Bygget heter Ida Bloms hus, og her holder blant annet senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKOK) til.

Ida Blom (1931-2016) var universitetets første kvinnelige vitenskapelige ansatt ved historisk institutt. Hun forsket og formidlet nesten helt frem til sin bortgang i 2016. I løpet av hennes fartstid som forsker opprettet hun et nytt fagfelt, nemlig kvinnehistorie, og ble i 1985 Norges første professor i kvinnehistorie. 

Professor i humanistisk kjønnsforskning Hanne Marie Johansen ved SKOK tar oss i mot og viser oss inn. Huset er like flott og ærverdig på innsiden som det ser ut fra utsiden.

– Ida Bloms innsats var avgjørende for at kvinne-kjønnshistorie ble et viktig fagfelt innen historiefaget og bidro også avgjørende i den tverrfaglige kvinne-kjønnsforskningen, lokalt, nasjonalt og internasjonalt, forteller Johansen. 

Historie fra kvinneperspektivet

Det var i møte med kvinneaktivistene i Bergen på 70-tallet at Ida Blom ble inspirert til å bedrive forskningen hun senere ble en pionér innenfor, utdyper Johansen.

– Da dreide det seg om ja eller nei til Europeisk Fellesskap. I EEC (EF-unionen) var det svak kvinnerepresentasjon. Da slo tanken ned. Politikk og kjønn, det er en interessant kobling. Hun var i utgangspunktet opptatt av politisk historie, men måtte gå i seg selv og tenkte at det har jeg tenkt lite på. 

– Så hun ble inspirert til å endre fokus for sin forskning gjennom kontakten med kvinnebevegelsen. 

Derfra begynte ballen å rulle og Blom ble interessert i å lese historien med et kjønnsperspektiv. 

– For Ida var det viktig å tenke kjønn. Uten å skulle konkurrere med klasseperspektivet, ville hun framheve hvordan kvinner har bidratt til samfunnsutviklingen, og at kvinner gjerne har hatt andre utfordringer enn menn. Dette ble hun opptatt av.

Mannsdominert fagfelt

– Hvordan navigerte hun i en relativt mannsdominert akademia? 

– Hun fikk motbør. Hun nevner at en kollega sa «kvinnehistorie, kanskje vi skal overlate det til etnologene? For det dreier seg vel mest om grøtkoking og sying og sånt.» 

–Så hun ble nok møtt med flere litt sleivete kommentarer. 

Videre forteller Johansen at flere av ideene til Blom ble avfeid av hennes forskningskollegaer, med argumenter som at temaer som barnebegrensning finnes det lite kilder om. Blom begynte likevel å dokumentere og det viste seg å være så mange kilder at det ble en hel bok, nemlig «Den haaårde dyst» Fødsler og fødselshjelp gjennom 150 år.»

Det var heldigvis ikke bare motbør. Ida Blom var også på riktig sted til riktig tid, understreker Johansen. 

– På 70-tallet i historiefaget begynte det å komme opp denne parolen om historie nedenifra. Nå skulle arbeiderbevegelsens historie og barndommens historie skrives. Grupper i samfunnet som tidligere hadde vært oversett i historien skulle løftes fram.

– Hun greide å håndtere dette uten å bli overkjørt. Og uten å bli anonym.

Lagde plass til dem rundt seg

Blom hadde en høy produksjonsrate og publiserte artikler, underviste og skrev bøker. Selv om hun tross motstand greide å opprette et eget fagfelt, stod hun likevel lenge alene som UiBs eneste kvinnelige historieprofessor. 

– I dag kan diskutere om vi bør omtale henne som professor emerita fremfor professor emeritus, forteller Johansen med et glimt i øyet.

Videre forteller Johansen at Ida Blom var et gjestfritt menneske som lagde plass til dem rundt seg, og inviterte både venner og akademikere på middag. Hun hadde alltid en gjeng med kvinnelige hovedfagsstudenter rundt seg, og veiledet mange.

– Hvordan er kjønnsfordelingen i dag?

– Veldig lenge ble det flere og flere kvinnelige studenter. Og nå er de kvinnelige studentene i overtall. Andelen av kvinnelige stipendiater og førsteamanuenser har vært høy, i flere tiår nå.  

– Så var det veldig lenge at det var stopp på professornivå, men nå går det i riktig retning. 

–Det er klart hun var inspirert av kvinnebevegelsen

I dag er både kvinnehistorie og kjønnsforskning preget av et stort fagmiljø. Arven etter Blom står ikke bare støtt i huset og på pensum. Professoratet i kvinnehistorie som den gang ble opprettet til henne finnes enda, og forblir et professorat som er øremerka kjønnshistorie. 

– Kan man si at det er et aktivistisk fagfelt?

– Det er klart hun var inspirert av kvinnebevegelsen og det politiske. Sånn sett var hun jo selv en aktivist. Men det er klart, en aktivistisk forsker kan lett bli stemplet som noe veldig negativt og useriøst. Likevel, all forskning henger vel sammen med det samfunnet forskningen foregår i?

– Det må jo stilles samme vitenskapelige krav til kjønnshistorie og skeiv historie som all annen historieforskning. Men nå er det inne i varmen og følger selvsagt samme prosedyre for publisering og fagfellevurdering som alle andre historikere og samfunnsforskere.

Posten finner ikke frem

Ida Bloms hus har vært på flyttefot, og SKOKs tidligere lokaler i Allégaten var også oppkalt etter henne. 

– Professor Ellen Mortensen, som var tidligere leder her, lanserte ideen om å døpe huset til Ida Blom. Vi tok navneskiltet på huset med oss når vi flyttet til det fine huset her. Det var Ida Blom som var første leder på senteret her, og en pioner i kvinnehistorie, men også i kvinneforskning generelt. 

– Postverket er ikke så glad i det. Hvis noen skriver på et brev Ida Bloms hus, Universitetet i Bergen, finner ikke posten fram. 

Innen publiseringstidspunktet har ikke Studvest lykkes med å få tak i statistikken på hva den eksakte kjønnsbalansen blant vitenskapelig ansatte på institutt for Arkologi , historie, kultur og religionsvitenskap (AKHR) ved Humanistisk fakultet var da og er nå. Saken oppdateres.