Et herlig kaos 

Fredag kveld samler en folkemengde seg i stor forventning til Superføkks slippkonsert på Landmark.

Inne i lokalet blir vi møtt med dempet, nærmest sexy belysning og hva som ser ut til å være Bergens samlede hipsterbestand. 

Glad i å «showe»

Åpningslåten «Motor» fyller rommet med en merkelig, elektronisk power-lyd som durer i bakgrunnen. Bassist Eik Stavem er ikke redd for å «showe», og vi ser han bevege hodet og stikke tunga ut mens han spiller. Det er noe ved musikken som gir assosiasjoner til King Gizzard and the Lizard Wizard.

Superføkk leverer psykedelisk, tung og uforutsigbar musikk. Bak bandmedlemmene flikker en skjerm mellom fargerike og syke bilder, omtrent et kvarter inn finner August Ramstad frem saksofonen. 

Noe løsner i rommet, publikum våkner til, og den allerede kaotiske stemningen skrus opp enda ett hakk.

Musikken flyter mellom merkelige lyder og plutselige innfall. Tidvis er det også en ganske fengende optimistisk takt som får flere i salen til å nikke med hodet. Gutta spiller for det meste instrumentalt, men det dukker også opp enkelte innslag med vokal, ofte flerstemt. 

Mulig impro?

Flere i salen snakker om at dette føles ut som mer enn bare en konsert, det er en opplevelse som vekker liv i alle sansene – det er umulig å ikke la seg fange med. Plutselig kommer det utbrudd av sang fra publikummere som lar seg inspirere av det som foregår på scenen. Stemningen er helt på kokepunktet. 

Uheldigvis er det vanskelig å vite hvor låtene starter, slutter og hvor neste idé begynner. Det etterlatte inntrykket blir en mistanke om at de improviserer. Det kan også være at alt bare er nøye innøvd, uansett fungerer det. 

Ut av dette herlige kaoset stopper plutselig alt opp et øyeblikk, som om man blir vekket fra en drøm – og rommet fylles av lyden av et enkelt keyboard. Musikken bygger seg sakte opp til en høytidelig og episk atmosfære, før saksofonen igjen drar oss inn i det uforutsigbare.

Varm i trøyen

Etter hvert som kvelden fortsetter, blir det stadig varmere i lokalet, og til slutt ryker skjorta til trommis Victor Skullerud. Så kommer beskjeden: 

– Dette er siste låt. 

Denne «siste låten» viser seg å være et relativt begrep, for den varer i rundt 20 minutter.

Det kunne fort blitt for mye, men i dette tilfellet får konserten tid til å lande. Kvelden avrundes med en koselig akustisk gitarklimpring og litt forsiktig allsang. En passende avslutning på en konsert som hele veien har vært vanskelig å forutse.