Hedda en kvinne uten nåde eller grenser

Filmen åpner ikke i et herskapshus, men på en politistasjon. Hedda Gabler (Tessa Thompson) sitter foran etterforskerne, sigaretten dirrer mellom fingrene. Hun svarer som om hun spiller et spill hun allerede vet utfallet av. Kameraet trekker seg tilbake – og vi er på festen, i huset, i livet som snart kollapser.

Et stort herskapshus, tjenere i trapper, kostymer og interiør som glitrer. Under overflaten ligger uro. Hedda er misfornøyd og rastløs. Når ektemannen George Tesman (Tom Bateman) spør:– Er du lykkelig, Hedda?er svaret tydelig i kroppsspråket. Hun er uforutsigbar og destruktiv – en kraft som ikke lar seg temme. Kanskje hun plutselig trekker frem en pistol?

Filmen er en nytolkning av Henrik Ibsens Hedda Gabler fra 1890 – et stykke som lenge har fascinert publikum nettopp fordi Hedda er så vanskelig å forstå. Ibsen kalte henne «en kvinnelig Hamlet», en som heller vil ødelegge enn å underkaste seg. Der han brukte samtidsrealismens ramme til å vise en kvinne fanget i samfunnets forventninger, fører Nia DaCosta henne inn i et visuelt overflødighetshorn, men også inn i moderne tematikk. Dette er Ibsen i en ny, dristig drakt.

DaCosta flytter handlingen til 1950-tallet og gir Hedda en ny dimensjon som svart, biseksuell kvinne i en verden av konservative menn og pyntet undertrykkelse. Hun kler Ibsens kammerspill i en Downton Abbey-fasade, men under den glitrende overflaten skjuler det seg et mørke som minner mer om Saltburn. 

Thompson spiller Hedda med en presisjon som er nesten skremmende: rett rygg, stiv nakke, leppene knapt åpne når hun snakker. Hun trenger ikke ord for stillheten er hennes skarpeste våpen.

Når George og Eileen Lovborg (Nina Hoss) – Heddas tidligere elsker – konkurrerer om den samme akademiske stillingen, settes en spiral av manipulasjon og sjalusi i gang. Hvis George ikke får stillingen, mister de huset, statusen som holder Heddas verden oppe. Hun ser ingen annen utvei enn å sabotere. Hun får Eileen, som er alkoholiker, til å drikke igjen, og stjeler deretter hennes manuskript, livsverket som skal gi henne anerkjennelse i et mannsdominert akademia.

Når George forsøker å stoppe henne fra å ødelegge det, vender hun seg mot ham og sier:

– Det er for deg. Og for meg.

I det øyeblikket forstår man at hun bare gjør det for seg selv. I en scene ladet med både erotisk spenning og maktbegjær brenner Hedda manuskriptet i peisen mens hun beordrer George til å «gjøre den greia med munnen». Hedda bruker både seksualitet og vold som redskap for å opprettholde kontrollen over en verden som glipper mellom fingrene hennes.

Eileen blir filmens moralske speilbilde. Der Hedda har valgt trygghet og fasade, representerer Eileen et liv uten menn – og uten kompromisser. Hun er åpen, intellektuell og farlig fri. Når Hedda gir henne en pistol og sier: «Jeg skulle brukt den da vi var sammen sist», blir det klart at alt mellom dem har vært en kamp om hvem som får eie sin egen skjebne. Og det er ikke tilfeldig at Eileen aldri sier «Hedda Tesman», men alltid bruker pikenavnet «Gabler» – uttalt med en stemme som dirrer mellom raseri og sorg, som om hun omtaler et gjenferd som har hjemsøkt henne siden de skilte lag.

DaCosta lar kameraet gli som en rovfugl gjennom huset – fra dansende gjester til knuste glass, fra latter til stillhet. Det store herskapshuset mister gradvis sin glans. Veggene trekker seg nærmere, speilene forvrenger ansiktene, og musikken blir som en puls du ikke får vekk fra tinningen. Scenene føles stadig trangere, tyngre, mer kvelende. Mot slutten er det som om filmen selv mister luft – som om alt oksygenet blir sugd ut av rommet.

Hedda er et visuelt og emosjonelt inferno, et verk som både ærer og utfordrer Ibsen. DaCosta gjør mer enn å modernisere – hun avdekker hvor tidløs historien er, og hvor farlig det fortsatt er å være en kvinne som nekter å underordne seg. 

Filmen er klaustrofobisk på en måte som nesten gjør vondt: du vil se vekk, men klarer ikke. Det er som å være fanget i samme rom som Hedda selv, og du vet at alt vil eksplodere, men du må bli værende for å se det skje.

Når rulleteksten kommer, sitter du igjen med en trykkende stillhet, som etter et skrik du aldri fikk helt ut. Hedda slipper deg ikke fri. Den hjemsøker deg – akkurat som Gabler hjemsøker alle som tror de kan forstå og elske henne.

Karakter: B