Klossmajor leverer igjen

Et tiår har gått siden tre jazzstudenter i Stavanger bygget det vi nå kjenner til som Klossmajor. Tre albumer senere leverer trioen en mer moden stil i sitt seneste album «Beibi».

Fortsatt med den velkjente harmoniske, lekne og improvisatoriske stilen, med en god dose kvartlivskrise-erfaringer. Majorene Karoline Karlsen, Dorothea Økland og Maja Sørbø vender blikket tilbake på fortiden, og anerkjenner hvor de nå er på vei. 

Klossmajor kløner ikke

Ulikt assosiasjonene bandnavnet kan gi er dette albumet langt fra klumsete. Karlsen sin velkonstruerte og ektefølte lyrikk møter et lekent og eksperimentelt lydbilde. Med flere instrument riffer legger dette grunnlaget for et godt konseptalbum.

Bandet trekker lytteren med på et eventyr – eller rettere sagt en jakt etter dopamin og indre oppgjør, med forfriskende «feel-good» musikk på ørene. En rød tråd går gjennom så å si alle låtene, og mellom refrengene tar den uventede svinger og avstikkere som bryter opp det forutsigbare. 

Dirrer i ryggmargen

Men allerede på første låt «oui» oppstår det imidlertid tvil om hvor mye lyrisk dybde vi egentlig har i vente. Teksten er endimensjonal og såpass bokstavelig at det knapt etterlater noe til fantasien. Linjer som «har jo bikka 30 år, husker som det var i går, jeg ble 29» etterfulgt av en malplassert repeterende «oui, oui, oui» svekker opplevelsen.

Samtidig gir et lekent og drivende gitarriff låten et spenstig og groovy preg – en etterlengtet kontrast til lyrikkens enkelhet. 

I «Glemmesang» serveres en leken soullåt som hedrer alt man tar for gitt i livets hektiske dager. Her har Majorene glemt friheten de har fått, gleden av å se lillebror bli mann, og verdiene de har rundt seg. 

En hjemmeskjær, luftig ballade som smyger seg inn og stikker i voksenhjertet. Låten setter seg i ryggmargen, trompeten og jentenes nynningen dirrer i kroppen. 

Nydelig og uventet

Søken etter fotfeste følger videre til «himmelen er blå», en sang om å stå stødig i egen person. En låt med et lekent jazz preg og en oppbygging som nærmest kunne vært hentet fra en musikal. Låten fortjener en akustikk-rik operasal, med repeterende lyrikk som roper til deg, med nydelig og uventet produksjon.

Avslutningsvis smelter «Siste festen» sammen albumet konseptuelt, med et musikkspor ingen har hørt fra Klossmajor før. Sekundet sangen starter bygger de opp en frekk, rockete og samtidig harmonisk riff. De har gått gjennom enhver kvartlivskrises åpenbaringer, retningsløshet og forventningspress og sier: Vi driter i det, la oss bli lenger ute. 

Klossmajor står nok en gang fjellstøtt med sitt personlige lydbilde, men bygger videre ved å bryte opp vanene sine med mer komplekse riffs og bridges. Noen humper her og der med keitete lyrikk, men det er vel en sjarm ved det også.