Kunststudentene på vandring

– Hvis du noen gang har flyttet fra et kollektiv til et annet, så kan du bare drømme om hvordan det er å flytte en hel skole. Det er så mye ting, kanskje spesielt på en kunstskole, forteller andreårsstudenten Rasmus Rasmussen Wiesener.

Tidligere har Kunsthøyskolen i Bergen (KiB) holdt til rett over togstasjonen, men denne sommeren måtte de pakke staffeliene og malingspannene for å flytte ut til Solheimsvatnet hvor nye lokaler sto klare. Forrige fredag feiret de med åpen dag.

Wiesener fikk være med på flyttingen og forteller om de enorme mengdene med gjenstander og alt av utstyr fra verkstedet som måtte drasses opp og ned fra flyttebilen. 

Selv har han blitt svært fornøyd med de nye lokalene

– Det er så åpent, uansett hvor man står så ser man hva folk holder på med. I de gamle lokalene var det så mange rom, man måtte ta seg en tur rundt omkring i bygget for å se hva de andre holdt på med. Nå ser du alt som skjer, og man lærer mye mer når man kan være rundt de andre.

Ide-myldring 

Ute i hovedrommet til andreårs-studentene står kunstnerne og jobber med sine neste prosjekter, der møter vi Linda Notøy som sitter med penselen i hånden og legger de siste strøkene på verket. 

– I våre forrige lokaler satt det ofte et par stykker og jobbet på hvert sitt rom, og da merket man ofte at hvert rom fikk et slags tema, uten at noen egentlig hadde jobbet sammen. 

– Du er ikke redd for at alle lager det samme, nå som dere er samlet? 

– Nei for vi har fortsatt så unike måter å jobbe frem til målet på, forrige periode jobbet tre av oss med gips og avstøpninger av kropp, uten at vi la merke til det engang. Likevel ble de alle veldig unike.

Da KIB-studentene skulle reise fra Kaigaten og gamle bygget skulle renoveres, fikk de bruke hele klasserommet som lerret.

– Jeg var ikke så rebell på den tiden, men det var gøy å få jobbe så fritt. Ikke stresse med å grise og søle, nesten så man gjorde det med vilje. Det ble veldig mye energi. 

Etter en periode med fri utfoldelse, pakket de ned. Likevel ryktes det at kunststudentene har lagt igjen noen spor fra en svunnen tid, en og annen skulptur ble gjemt igjen før de dro, den skal visst være lilla, men lokasjonen holdes gjemt.

Kunstens endestopp

Kunstlærerne Linda Son Trengerreid og Borghild Rudjord Unneland forteller at det er godt å endelig få komme til et mer permanent lokale. I Kaigaten hvor de hadde lokaler før sommeren, så hadde de bare hatt femårs kontrakt, det fungerte som en midlertidig løsning etter at deres opprinnelige lokaler skulle bygges om til Nav-kontor.

– Vi fikk på en måte fem år på oss til å finne et permanent sted å være,forteller Trengerreid.

Selv om de nå har kommet seg et stykke ut av sentrum, er de to lærerne godt fornøyd med det - spesielt Trengerreid er glad for stillheten det bringer med seg.

– Når du er i sentrum så har du hele byens fasiliteter tilgjengelig, men det kan dessverre bli ganske distraherende. Her borte får vi vår egen boble, og man verner mye bedre om arbeidsroen.

De har også fått et mye bedre sosialt miljø på Kunstskolen nå som de har fått forme rommene slik de selv vil påstår de to lærerne

Kunst som prosessen

Det var ikke bare viktig for Trengerreid og Unneland å komme seg ut av sentrum da de flyttet, det handlet også om å finne lokaler som tilrettela for en kunstprosess i fellesskap. 

– Vi er bare kropper i et rom, og lokalene påvirker veldig hvordan man jobber, spesielt i trange rom. Nå har vi prøvd å få mer åpne saler, slik at vi får være mer sammen, mye av den gode læringen skjer nettopp i de kollektive prosessene. forteller Unneland.

Linda nikker anerkjennende til sin kollega før hun legger til. 

– Det å la kunsten vokse ut fra ingenting, det er ikke fastsatt at man må jobbe ifra en pult, at formatet må passe innenfor rammene av et bord. Eller at du må sitte på en stol ved datamaskinen. Du kan like så mye sitte på gulvet, og da får man plutselig en helt annen måte å tenke på. Vi blir veldig ofte fastlåst der vi sitter.

Kanskje kan dette inspirere oss studenter som vanligvis er limt fast på lesesalen til å prøve nye måter å komme oss gjennom pensum på.