Mer enn nok strøm på lager

Når vi kommer inn i Aulaen på Handelshøyskolen, blir vi møtt av en spenning som er til å ta og føle på. Denne forventningen innfris idet revyen åpner med et smell. Åpningsnummeret har energi, tempo og nok «strøm» til å dra publikum med umiddelbart. UKErevyen vil åpenbart bruke Aulaen fullt ut; scene, lys, lyd og musikk fungerer godt sammen, og lite virker tilfeldig. Det er klart det skrur forventningene opp.

«All in»

Skuespillerne går inn i sketsjene med voldsom selvtillit og overskudd, og energien smitter over på publikum. Kristoffer Schølberg peker seg særlig ut, med tydelig tilstedeværelse og flere gode parodier, deriblant Kaptein Sabeltann i podkastformat. Kudos!

Det er alltid stas med revyband, særlig når de føles som en del av forestillingen. Likevel tar de heller ikke for mye plass, og løfter numrene der de bør. Også sangvalgene i mellomstykkene sitter godt. Spesielt «Elektrisk» av Marcus og Martinius passer perfekt til årets revytema. Dessuten traff det nok undertegnede litt mer enn det en seriøs Studvest-anmelder kanskje burde innrømme. 

Operanummer om samboerskap

Ett nummer stjal showet. Jenny Kvamme entrer scenen i høy parykk, renessansekjole og brede hofter. Hun ser ut som Marie Antoinette, plassert midt i samboerlivets hverdagskriger. Her blir den seige irritasjonen over samboer gjort om til storslagen opera. Hun synger fra magen, og treffer de høyeste toner når hun formidler hvordan mannen ikke tar ut søpla og lar melkekartongen stå tom i kjøleskapet, mens hun vil ha barn og rekkehus. Det fungerer forbausende godt. Særlig formuleringen «skvetti, må du tørke opp i» sitter som et skudd; en referanse til den ynkelige gule flekken på doskålen. Det blir nødvendig å presisere at dette faktisk er ekte opera, og ikke bare en tulleversjon som man kanskje kunne ventet i en slik revy. Kvamme fremfører det hele med kraft og imponerende kontroll. Originalt, treffsikkert og latterlig bra.

På kanten, men det virker

Man kan argumentere for at Donald Trump, Mette-Marit og Epstein er karakterer som begynner å bli oppbrukt. Samtidig er de nesten umulig å komme utenom i en dagsaktuell revy, og her løser de det på en god måte.

Sketsjen om Mette-Marit og Epstein som «pennevenner» treffer godt, ettersom mye av humoren ligger i bruken av de faktiske formuleringene fra e-postene dem i mellom. Etterhvert fylles scenen av dansere med musefletter som portretterer unge jenter. Det er drøyt, absurd og litt på kanten, men treffer likevel godt.

Trumps oppkjøring i Bergen er en kreativ vri på å gjøre det internasjonale nyhetsbildet om til noe lokalt. Med Schølbergs treffsikre bergenske Trump-etterligning, heves nummeret over det som fort kunne blitt nok en sliten Trump-sketsj.

Revyen treffer også godt når den bare blir ordentlig merkelig. I en sketsj bikker en sponsormettet gravferd over i det absurde, der alt skal inn: McDonalds, VY og Mekonomen. Midt på scenen ruver en enorm Mills majonestube, mens avdøde ligger i et slags «åpen kiste»-oppsett. Sammen med en prest med sørlandsdialekt blir det hele både mørkt, sylskarpt og drøyt. Her har rekvisittgruppa levert godt. 

Litt mye kabel

Enkelte numre mister imidlertid «punchen», som for eksempel sketsjen om Sjaman Durek. Her ser vi en oppramsing av navn som alle rimer på navnet til Durek, som Sjaman Carmex og Sjaman Tursekk. Problemet er da at nummeret blir stående og tygge på det samme poenget litt for lenge. Knusktørt.

Årets revynavn, Strømmen har gått, er litt sært og vekker nysgjerrighet. Samtidig bærer regien tidvis preg av ønsket om å tydelig understreke årets tema gjennom forestillingen. Det er forståelig; uten slike grep kunne revyen fort oppleves som mindre helhetlig. Likevel kan det bli for mye av det gode. 

Overgangsscenene med to elektrikere i refleksvest og hjelm, som skal finne ut hvem som har tatt strømmen, kjennes mer påtatte enn nødvendige, spesielt fordi revyen har rød tråd. De har sin egen lille storyline, men man faller litt av. Temaet kommer mer til sin rett når den får dukke opp der det passer, som i de små strømbruddene underveis, eller når revysjef Arman Andreas Lange og NHH-rektor Helge Thorbjørnsen må opp på spinningsykkel for å få strømmen tilbake.

Avslutningsnummeret er også vellykket. Til melodien fra «Where the Hell is my Husband» av RAYE synger de at de nå endelig har funnet den mye omtalte strømmen. Da er det full fres i salen og folk reiser seg. Revyen har en avslutning som samler trådene og føles fortjent.

Til tross for at noen sketsjene varte litt for lenge, var revyen fremdeles så full av liv, treffsikkerhet og originalitet at det er vanskelig å henge seg opp i det. Forestillingen har mer enn nok strøm på lager.

Karakter: Svak B