Studentene som fulgte livet på vannet

I skarp sol og frisk bris ligger det flytende nabolaget i Solheimsviken som hovedperson i en ny dokumentar laget av studentene Jonas Leithe, Sofie Duvold, Maria Byrt og Adam Andersen. Tre medstudenter har også deltatt i produksjonen, og sammen har de fulgt livet på bryggekanten gjennom nesten ett år.

Etter at filmingen var ferdig har personene bak dokumentaren «Det flytende nabolaget» nådd et stort mål: en visning på Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF).

Fra idébordet til båtlivet

Inpsirasjonen for filmen kom da Leithe leste en NRK-artikkel om det unike båtmiljøet i Bergen. Den ga studentene et ønske om å utforske Puddefjorden på egenhånd.

– Det hender jeg går forbi uten å tenke over at det finnes et helt nabolag her. De har et utrolig samhold, med så mange morsomme og interessante mennesker, forteller Duvold.

Her lever de i et fellesskapet  som hjelper hverandre, også når det oppstår feil på båten.

– Bryggen fungerer som «en gang» til forskjellige rom, sier Byrt. 

Leithe legger til,

– Når vi filmet, så kunne man plutselig høre fra nabobåten at middagen snart var klar, og at naboen skulle komme over og spise, sier Leithe. 

En av dem som kunne finne på å invitere til middag er hovedrolleinnehaveren Kalle. Han hilser på gjengen på bryggen, og er i et strålende humør. Til filmskaperne forteller han om sitt siste seilas fra Finnmark og tilbake til Bergen igjen.

Fra sommerfest til julefeiring – et helt år med filming

Den observante Bergensbeboer har kanskje lagt merke til at mastene i «nabolaget» forvandles til lysende juletrær i fjorden rundt juletider. For å gi et helhetlig bilde av livet på vannet har filmskaperne valgt å følge beboerne gjennom et helt år, fra tenning av julelys til sommerfest.

– Målet er å fortelle en autentisk historie og vise et nabolag hvor noen tør å leve litt annerledes, sier Leithe.

Filmen fremhever også fellesskapets eventyrlyst, og de tette båndene mellom beboerne.

– I dagens samfunn er det uvanlig å kjenne naboen sin. Men her finnes et fellesskap hvor man passer på hverandre og er glad i hverandre. Det er vår hovedhistorie, sier Leithe.

 Saken er Biff

Helt fra starten av var det klart for studentene at de ønsket å satse høyere enn kun å få en god karakter på studiet. Målet var å komme inn på BIFF. Det var en stor lettelse når de endelig fikk bekreftelsen. 

– Alle timene brukt på bryggen, frem og tilbake med utstyr, føltes verdt det, sier Byrt.

Hun legger til: 

– Jeg hadde akkurat laget middag, men meldingen om at filmen var tatt opp på BIFF tok all oppmerksomhet. Maten ble kald før jeg rakk å spise, sier hun med et smil.

Det går sjeldent knirkefritt

Overgangen fra idé til produksjon var langt fra enkel. Flere praktiske utfordringer måtte overvinnes før filmen kunne ferdigstilles.

– Rent praktisk var det et helvete. Utstyret måtte transporteres fra universitetet og ned på kaien, for deretter å filme ombord på en trang båt. Til tider var det ekstremt kronglete, forteller Leithe.

Andersen, som sto for filmingen, beskriver hvor krevende det var å filme under seilas. Vind og temperaturer gjorde arbeidet tungt, og mange av båtene var smale med lite plass til et filmsett. Resultatet ble at enkelte filmstativer endte i sjøen, men det er prisen man betaler for et godt resultat, mente professoren.

Etter å ha filmet i nesten et år var det ikke bare filmskaperne som møtte på utfordringer med filmen.

– Lærerne våre sa at vi måtte kjøpe nye harddisker og legge over materialet. Vi hadde tatt opp 75 prosent av alt materiale på hele skolen. Å følge disse folkene i nesten et år hadde gitt oss ekstremt mye råmateriale, sier Leithe.

Til sammen satt de igjen med ni terabyte med data før de begynte å klippe.

Mye kom ikke med 

Med enorme mengder råmateriale måtte mange deler kuttes.

– Vi hadde i utgangspunktet noen få karakterer. Men etter hvert som flere dukket opp, måtte vi raskt velge hvem som skulle med og hva de representerte, sier Duvold.

– Det virket nesten som om de hadde et behov for å vise seg frem, sier Leithe. 

Resultatet ble en film hvor ikke alle karakterene og karaktertrekk fikk være med i sluttproduktet. 

– Selv om enkelte scener fungerer godt alene, må også helheten fungere, sier Andersen med et bekreftende nikk fra Leithe.

– Det er synd at vi ikke kunne gå mer i dybden med hver karakter, for de er virkelig interessante mennesker, sier Duvold.

Veien videre

Nå som gjengen er ferdig med første storprosjekt, har de planene klare for hva de ønsker å gjøre videre. Neste semester skal de holde på med et prosjekt over flere måneder, og da får de for første gang et ekte budsjett å jobbe med. 

– Det skal være fiksjon, men vi satser jo selvfølgelig på å lage noe jævlig bra, sier Leithe. 

Hva de har på gang videre, holder de for seg selv, men ambisjonene er tydelige: mer komplekse historier, større prosjekter og film som virkelig setter spor.