Tore Renberg: – Du har egentlig litt bedre tid enn du tror
Som student, skribent i Studvest og medlem av Studentradioen i Bergen tilegnet Tore Renberg seg erfaringer som skulle forme karrieren i stor grad. I løpet av studietiden på UiB stiftet han også noen svært viktige bekjentskap.
Publisert
Sist oppdatert
En energisk Tore Renberg ankommer lokalet til Lille Ole Bull. Om en time skal han snakke foran et stort publikum om sin nye bok, Lungeflyteprøven. Renberg får utdelt en mikrofon og nærmest springer omkring; før arrangementet begynner må det nemlig gjøres en lydprøve. Han vinker meg opp, og vi setter oss i de to stolene som er plassert midt på scenen, under et par blendende lyskastere.
– Hadde du noen uvaner som student?
– Herregud! Hvor lang tid har vi? Livet er faser, men selvfølgelig var det en uvane å være ute på Opera, Garage og Hulen til halv fire om natta.
Som student hang Renberg mye på Høyden, det gamle studentsenteret og bygget til det humanistiske fakultet.
– Jeg likte å være der hvor det skjedde, og gikk mye på konserter. Selv spilte jeg i et band som het Lemen. Siden det var en annen økonomi den gangen slapp vi studenter å ha masse deltidsjobber på siden av studiene. Jeg er utrolig glad for at jeg fikk studere i en tid med så mye frihet.
– Du studerte både litteraturvitenskap og filosofi på UiB. Hva er det du særlig husker fra møtet med universitetet?
– Å få studere det jeg var mest interessert i, litteratur og filosofi, var utrolig stort for meg. Jeg slukte det. Tenk å få ha all den tiden til å dyrke det. Wow. Så var det å møte likesinnede kjempestort. På universitetet møtte jeg folk fra hele landet som ville lese og studere det samme som meg. Jeg var også med i Studvest og Studentradioen, hvor jeg fikk anmelde bøker, snakke om musikk og intervjue forfattere. I studentradioen møtte jeg Karl Ove Knausgård, som ble min nærmeste venn og en skikkelig alliert i litteraturen; det var et kjempeviktig møte for meg.
Grunnet arbeidet i studentavisa, fikk han etter hvert jobb i Morgenbladet. Til studenter har han særlig ett råd.
– Grip sjansen, både til faglig fordypning og til å delta i studentmiljøet. Se om det er et eller annet sted hvor du kan bli med. Se på det som et matfat; se om det er noe avokado der, eller noe annet godt. Selve studiene er så klart superviktig, men samtidig er det like viktig å huske at dette er en dannelsestid, en tid hvor du får anledning til å lære mens du finner ut hvor du skal. Du har egentlig litt bedre tid enn du tror. Alle har egentlig det.
Grotesk situasjon, delikate skildringer
Renberg sin nye roman har undertittelen: «forsvar for en ung kvinne som var mistenkt for spedbarnsdrap». Handlingen er lagt til i 1681 og dreier seg omkring en 15 år gammel jente som blir anklaget for å ha drept sitt eget barn. Dømmes hun, vil hun bli henrettet. Renberg forteller at denne historien gjorde han svært opprørt.
– Min datter var 15 år da jeg begynte å skrive dette. Mens jeg skrev boka, følte jeg hele tiden at hun gikk ved siden av meg. Det var absolutt en drivkraft. Jeg må være emosjonelt knyttet til det jeg skriver; det må være rotfestet i hjertet mitt. Da jeg først kom over ordet «lungeflyteprøve» var det akkurat som om materialet satte en klo i nakken på meg og dro meg opp. Denne nysgjerrigheten er premisset for alt jeg skriver.
- Bergens Beste Bar: Apollon
- Bergens Beste Bydel: Landås (Årstad)
- Bergens Beste Buss (også lov å velge gamle linjer): Har ikke peiling, men jeg kan komme og servere fyrstekaken min, den er god
- Bergens Beste Begivenhet: Littfest Bergen
- Bergens Beste Bygg: Da Brann tok seriegullet i 2007
I Lungeflyteprøven er det blant annet en sterk scene av et barn på et obduksjonsbord. Likevel er skildringene delikate. Til tross for den groteske situasjonen, forteller Renberg at det var noe fint ved det.
– Jeg har vært til stede ved obduksjonen av et spedbarn. Hva kan man si? Det fylte meg med pietet. Sorg. Respekt. Noe veldig stille. Dette barnet var også et bitte lite liv, en spire til noe som skulle være, og kom til verden på grunn av at noen ønsket det. Jeg skriver blant annet at da kroppen ble åpnet lå lungene så fint på hver sin side av hjertet, så det hele lignet en sommerfugl. Dette var heftig å skrive om, og noe som må tas i med skikkelig alvor.
Renberg forteller at han skriver hele veien. Han blir nervøs av å ikke være i gang.
– Jeg kan ha skriveproblemer, men skrivesperre har jeg aldri; aner ikke hva det er.
Les også: Debuterte i Studvest – vant Nobels litteraturpris
